Om meg

Bildet mitt
Vålerenga, Oslo, Norway
Jeg er en aktiv småbarnsmor med full jobb, 2 gutter på 4 og 6 år, instruktør på SATS og en ganske fersk interesse for løping. Begynte bloggelivet da vi var 7 måneder i USA i 2011 og skrev små reisebrev hjem. Liker å blogge og nå blir det mest om trening, men litt blir det også om hverdagsliv, mat, Osen og nytt landsted og ting jeg tilfeldigvis ønsker å kommentere. Min mail: ingunnmosshildrum@hotmail.com

onsdag 19. oktober 2011

Møkkatur i mørket

Høsten er her og det blir mørkt tidligere og tidligere på kvelden. Noen synes det er koselig, personlig synes jeg godt det kunne ha stoppet nå. Men det skal bli mørkere i enda to måneder til før vi går mot lysere tider igjen, grøss og gru.

I dag skulle jeg ut i mørket. Ullstilongs og ullsokker, løpetights og løpegenser, lue og ullvanter. Fant tidlig ut at jeg skulle forsøke en ny rute og løp forbi etterstad og videre opp ved Bryn mot Oppsal. Planen var å løpe rundt Østensjøvannet. Har løpt rundt Sognsvann, Maridalsvannet og Nøklevann i det siste og tenkte at dette nærmeste vannet også måtte rundes. Kom opp på sletta og så over på andre siden av vannet og der var det rett og slett ingenting å se. Kunne jo bare bety at det ikke er lys rundt. Huff da.
Det var lys en stund, men så en litt krapp høyresving og så var det svart gitt. Det positivet var at farta gikk opp. Hadde en tung Bodypumptime i går og var temmelig tung i beina, så dette var i utgangspunktet en rolig kosetur. Noe som så ut som snø lå på siden av stien. Kom nærmere og så at det var vann og løp rundt. Mer snøliknende greier og jeg trippet så godt jeg kunne rundt. Det var ganske ubehagelig, jeg kunne jo ikke en gang se om stien var flat. Og så kom jeg til en svær snøliknende sak som dekket hele banen. Tenkte kjapt at det sikkert var grunnest langs kanten og trippet ut til høyre, men der var det mykt. Uææhh, for en ekkel følelse. Å bare synke ned i stien, uten å se noen ting. Og så schwupp da jeg dro foten opp igjen. Vått ble det og, og da var jeg glad jeg hadde på ull. Jeg ble ihvertfall ikke kald.



Ved enden av vannet turde jeg ikke mer og fulgte veien med lys videre og hjem ned Enebakkveien fra Abildsø. Høyreskoen viste seg å være full av gjørme, noe jeg vel strengt tatt allerede visste og det var godt å komme hjem. Så da er det vel bare å subbe ned i kjelleren og lete etter hodelykta. Kaster ikke inn håndkleet riktig enda.

8 kommentarer:

Frk. Løpeskjørt sa...

Hehe, Østensjøvannet er temmelig bekmørkt ja. Jeg har syklet rundt der i mørten og jeg så ikke en meter framfor meg.

Syns dere er så flinke som løper i mørket alle sammen.

Astrid sa...

Ja uff, hodelykt må til! Det der hørtes ganske skummelt ut... :)

Silja sa...

Lykt er tingen nå ja.... om man ikke løper gatelangs; da er det refleksvest som gjelder ;-) men du fikk deg en bra tur da ;-)

Anna sa...

Jeg tenkte med en gang at det snøliknende faktisk kan være snø, fra Manglerudhallen...
Men hodelykt må til. For nei, du skal ikke kaste inn håndkle, nei!

Nina sa...

Jeg synes dere er tøffe jeg som løper alene i mørket i skogen! Hadde ikke jeg turt!

Endorfinlykke sa...

æsj, er så ubehagelig når man ikke ser noe som helst! Fram med hodelykt, for det er jo også utrolig herlig å løpe i høstluft og skumring!

Ingalill. sa...

Merkelig hvordan man mister all kontroll på opp og ned når det er mørkt. Nattsyklet ifjor på nylagt asfalt uten fartstriper og hjernen ble aldri den samme. Romferd uten kontroll.

(psstt, ikke bruk opp alt ulltøyet før kuldegradene kommer.)

Charlotta sa...

Pannlampa och Elnet hårspray (i resestorlek - utmärkt för självförsvar!).