Vi hadde kjørt langt opp i et fjellpass og overnattet i Mammoth Lake, en vakker liten fjellandsby som mest sannsynlig forandrer seg til et partyinferno vinterstid. Fikk litt sånn Hemsedalfølelse, bare at dette er mye større. Men da vi var der var det rolig og fredelig og badebassenget fristet både store og små. Mor så da sitt snitt til en liten løpetur. Fikk på meg alt utstyret og skrånet over parkeringsplassen og opp en liten skråning bort til veien. Og dermed var det gjort gitt. Pusten var rett og slett ikke til å kjenne igjen. Jeg peste og strevde og skjønte søren ikke hva som var på gang. Pulsen var såvidt oppe i 150, temperaturen ute rundt 20 grader, ingen brystsmerter eller andre indikasjoner på at noe skulle være galt, så hva var det som skjedde?? Det tok meg et par minutter å regne meg fram til at jeg var på løpetur tilsvarende tur på Galhøpiggen (2468m lærte jeg i geografien. Mommoth Lake viste 2480m på GPS`en). Va`kke særlig mye oksygen å få tak i for å si det sånn. Første halvdel av turen gikk nedover og det føltes slitsomt i 6:00 tempo (et tempo jeg ikke en gang varmer opp i lenger). Det var bare å snu. Orket såvidt å karre meg opp igjen til hotellet.
Neste løpeopplevelse var i Las Vegas. Ikke en dag under 40 grader og kroppen føles litt sånn kokt, eller steamet eller dampet. For selv om jeg skulle løpe i nedkjølet treningsrom var det nada å hente av krefter. Svetten rant og hver kilometer måtte påtvinges en vaklende kropp.
Et reiseprogram der man kjører 5 timer om dagen gjør det også vanskelig for en barnefamilie å presse inn trening, så sånn er det liksom bare med den saken.
Tilbake i Mammoth Lake, på veien hjem, møtte vi på denne frøkna med baby. Så da var liksom også litt av lysten på alenetur i området borte...
Ja, det er to bjørner!! Mor midt i bildet og minsten til høyre bak en grein.
Beklager bildekvaliteten, men jeg ofret en del for dette her. Jeg knakk tre negler, klemte meg opp gjennom takluka som jeg ikke klarte å åpne og skrapte opp både mage og rygg.
Så da har vi altså sett to bjørner, to klapperslanger og en sort enke.....
5 kommentarer:
Hyggelig å lese fortellingene dine. Morsomt skrevet og verd å lese! Håper du har det bra!
Høydetrening skal jo være så bra? ;) God ferie videre, ser ut som dere har det knall!
Nallar är onekligen sötare än skallerormar och svarta änkor!!! Men fy för att möta en sådan pälsjätte i närkamp... då är det nog svårt att tämja lusten att springa fort därifrån och istället ligga stilla på marken. Vi räknar dagarna nu, tills ni kommer hem, så vi är bara glada om ni håller er undan farliga djur och insekter.
Du får plenty med tid til trening når du er hjemme igjen!
Høydetrening er sikkert bra, men trenger vel litt tilvenneing...
Spennende med sånne nær-naturen-møter. Og så bjørn da. Det er ones in a lifetime!
May: JA, vi har det bra. Og hvis du har vært litt innom bloggen tror jeg du har sett at dette er en opplevelse vi vil huske for resten av livet.
Ingrid: joda, høydetrening er sikkert vel og bra, men jeg har hørt at det er greit å puste også...
Charlotta: Joda, naller er veldig søte de, med ørene på siden eller på toppen;o) Men jeg foretrekker utsikten fra bilen... Gleder oss til å se dere også!
Anna: ja, forhåpentligvis er møte med bjørn en "once in a lifetime experience". Hadde vært deilig å trene skikkelig bra i høyden og bli litt "dopet" av å komme ned til vante høyder igjen, men å løpe med bjørner; nei takk ;O) Tror jeg må fortsette å blogge når vi kommer hjem sånn at jeg får proklamert treningen. Mye lettere å motivere seg når man vet at noen følger med. Ses snart :o)
Legg inn en kommentar