Møkkatur i mørket

Høsten er her og det blir mørkt tidligere og tidligere på kvelden. Noen synes det er koselig, personlig synes jeg godt det kunne ha stoppet nå. Men det skal bli mørkere i enda to måneder til før vi går mot lysere tider igjen, grøss og gru.

I dag skulle jeg ut i mørket. Ullstilongs og ullsokker, løpetights og løpegenser, lue og ullvanter. Fant tidlig ut at jeg skulle forsøke en ny rute og løp forbi etterstad og videre opp ved Bryn mot Oppsal. Planen var å løpe rundt Østensjøvannet. Har løpt rundt Sognsvann, Maridalsvannet og Nøklevann i det siste og tenkte at dette nærmeste vannet også måtte rundes. Kom opp på sletta og så over på andre siden av vannet og der var det rett og slett ingenting å se. Kunne jo bare bety at det ikke er lys rundt. Huff da.
Det var lys en stund, men så en litt krapp høyresving og så var det svart gitt. Det positivet var at farta gikk opp. Hadde en tung Bodypumptime i går og var temmelig tung i beina, så dette var i utgangspunktet en rolig kosetur. Noe som så ut som snø lå på siden av stien. Kom nærmere og så at det var vann og løp rundt. Mer snøliknende greier og jeg trippet så godt jeg kunne rundt. Det var ganske ubehagelig, jeg kunne jo ikke en gang se om stien var flat. Og så kom jeg til en svær snøliknende sak som dekket hele banen. Tenkte kjapt at det sikkert var grunnest langs kanten og trippet ut til høyre, men der var det mykt. Uææhh, for en ekkel følelse. Å bare synke ned i stien, uten å se noen ting. Og så schwupp da jeg dro foten opp igjen. Vått ble det og, og da var jeg glad jeg hadde på ull. Jeg ble ihvertfall ikke kald.

Ved enden av vannet turde jeg ikke mer og fulgte veien med lys videre og hjem ned Enebakkveien fra Abildsø. Høyreskoen viste seg å være full av gjørme, noe jeg vel strengt tatt allerede visste og det var godt å komme hjem. Så da er det vel bare å subbe ned i kjelleren og lete etter hodelykta. Kaster ikke inn håndkleet riktig enda.