Road Trip

Vestkysten

Turen oppover beskrev jeg i løpet av helgen. Men kort repetisjon etter at jeg har regnet ut antall kilometer og mil i løpet av 4 stakkars kjøredager..

Fredag :
hadde vi avgang fra Menlo Park rundt klokka 18. Jarle hadde jobbet lenge, sent seminar og ikke alltid så godt å komme seg fra. Jeg var ikke sånn superhappy pga det og hadde spent fast unger i bilen og bar baggasje til den store gullmedalje da Jarle rullet inn på tunet. Vi hadde derfor ikke med oss guidebøker, noe vi etterhvert følte på huden.
La i vei mot Redding, en "liten" tur på "bare" 39,4 mil. Hadde en times stopp underveis og overnattet på Red Lion hotell. Helt greit hotell, men sengene (to dobbeltsenger) var smale og altfor myke.

Lørdag:
Lite søvn før god frokost. Fredrik var (som jeg kanskje skrev om?? Litt distre og sliten hemmafru??) veldig fornøyd med frokostbuffeten der man selv kunne bestille antall pannekaker fra en pannekakemaskin. 45 sekunder og så poppet det ut nystekte american pancakes. Når man i tillegg får dynke dem i sirup er lykken stor for en 6 åring fra Norge.
Kjørte videre mot Corvallis og stoppet ved foten av Mount Shasta, et flott fjell på 4.322 meter, kjøpte en ny Lonely Planet for Oregon og Washington (selv om vi allerede har en som vi har fått av svigermor), hamstret brødblingser, drikke og kaffe før turen gikk videre nordover.

Mount Shasta

Det var enorme mengder kveg oppover. Jeg tok masse bilder, men der jeg så "tusenvis" av dyr, ser man bare sorte små prikker på bildene. Men masse biff og burgers langs veien. Kathy mente de tas ned fra beitene til disse gresskledde partiene for å fetes opp før slakting. Sånn er livet (for noen).

Man får i hvert fall et inntrykk av at det er et par dyr her

Hadde en liten pitstop i en relativt stor by jeg ikke en gang husker navnet på, og helt ærlig er ikke det så farlig. Kakene var ikke gode en gang.
Vi var overlykkelige da vi entret Corvallis, Oregon og så huset til Ron og Kathy på venstre side.
Totalt antall mil tilbakelagt lørdag: 57,7 mil

Hage med jungelgym og jaccuzzi

Søndag:
heldigvis lite bilkjøring selv om regnvær i Corvallis gjorde at vi tok en del av sightseeingen per bil.

Mandag:
Hva tenkte vi på? Jeg hadde sukket og stønnet over den lange turen og helt ærlig tror jeg ikke Jarle var i nubbenærheten av å vite hvor lang turen egentlig var (gleder meg til han ser dette innlegget...). Han ville tilbake på mandagen og på jobb tirsdag. Da steilte jeg og heldigvis delte vi turen opp i to dager.
Jeg fikk meg en liten løpetur før avgang og var derfor litt mer tilfreds før turen gikk hjemover. Kjørte først til Newport, altså ut til kysten. En liten tur på 8,3mil. Brukte lang tid på stranden, ved havnen, så på sjøløver, spiste og slappet av før turen gikk videre sørover. Vi valgte kystruta til tross for at den er lenger, vi ønsket å se denne delen av staten og fikk en flott tur nedover.

Lek på stranden i Newport

Mor var kald og fikk seg litt egentid

Alltid noe moro å finne på på stranden

Han ser jo nesten litt kultivert ut??

Sjøløver -digre beist

Avgang fra Newport og DVD-spillerne fikk underholde barna en stund. Masse morsomt å se underveis, har tatt bilder av festlige skilt, stor natur og stemningen var overraskende god (også inni bilen). Totalt ble det tatt 250 bilder i løpet av turen og det sier noe om alt som var å se på. Kvaliteten er ikke nødvendigvis den beste, men dette var ingen endeløs landevei. Her var storslått natur. Der California har tøff natur med brede strender og bratte kanter hvor Stillehavet slår inn var Oregon røffere. Bratte stup, knivskarpe rev i havet, uframkommelig og vilt. 4-5 ganger ble det skiltet med Tsunamiskilting, dvs at området ville være spesielt utsatt dersom naturen skulle finne på uhumskheter. Og utover katastrofer hender det visst rett som det er at det dannes monsterbølger som plutselig drar seg opp stranda og plukker med seg mennesker som ikke skjønner alvoret.

Hadde en stopp underveis der vi omtrent tok en brekksladd ut på en micro parkeringsplass og hadde en spektakulær utsikt ikke lenge før solnedgang. Må spørre Jarle hvor det var, men noen timer før Eureka. Kald blåst, men gutta med Jarle i front tok seg en tur ned for å se, mens jeg hadde nok med utsikten fra toppen og ville inn igjen i bilen.
Kjørte forbi noen nydelige små moteller hvor de hadde leiligheter med jaccuzzier på verandaen. Vi hadde bestemt oss for å komme helt til Eureka den kvelden og endte heller opp med et forferdelig rom (men stort) mellom nord- og sørgående hovedvei... Vi var i hvert fall tidlig i gang på tirsdag...
Og la oss si det sånn at vi ved denne enorme missen savnet Lonely Planet stort. Det er nesten ikke lov.

Morsomt skilt. Angret på at vi ikke stoppet her

Tsunamivarsel..

Bratt og høyt. Ikke lett å sove i bilen når det ser sånn ut på utsiden

Utsikten etter brekksladden

Brattere ned her enn bilde kan gjengi. Men det er en stor strand der nede,

og ikke en mico en som det ser ut som

Ikke her man har lyst til å ro i urolig vann

Totalt antall mil mandag: 58,8mil

Tirsdag:
Som beskrevet tidlig i gang etter en tøff natt. Jobbet oss sørover gjennom vindistrikter og Redwoodskoger. Fortsatt enormt mye vakkert å se på og nå altså i California. Stoppet ikke langt utenfor Eureka for å kjøpe kaffe og endte opp i en liten hippielandsby med bl.a et Redwoodtre man kunne kjøre gjennom. Mor fikk den store ære..

Teodor "prøvegår" etappen før mamma skulle til pers

God klaring var det ikke. SUVer kjørte på eget ansvar..

Teodor er spent

Klarte det!

Jarle i kjent positur

I 2. etasje

Søte gutta inni treet. Knoll og Tott

Største treet vi så er anslagsvis 5000 år. Dette er bare 3200 år..

Siste etappe:48,6 mil.

Totalt antall mil på 4 dager i bil: 204,7 mil!!!!

Stakkars barn

Til sammenlikning: Nordreisa-Oslo: 170mil (Jarle kjørte opp, jeg ned -laaange turer)

Oslo-Lyngdal: 40mil. Kjøre ned, ops, jeg glemte tannbørsten, kjøre tilbake til Oslo -og ned igjen og så hjem og så, ops, den hersens tannbørsten og ned igjen. Og by the way, jeg tok med barna alle turene for kosens skyld... Man gjør ikke det frivillig, vet du.

Godt vi ikke visste hvor langt det var før vi dro for da hadde vi ikke fått gjort dette. Oregon var verdt turen.

On the road again

Ja, nå er vi ute på tur og ikke sur. Oregon er fortsatt lang unna og vi camper på et hotell i Redding. Vi har i grunnen bare kjørt og kjørt og etter å ha kommet utenfor San Franciscoområdet jevnet veiene seg ut og fartsgrensen steg til rundt 120km/t (70mph). Kilometrene og milene skle avgårde.
Langs veien er det ikke så lett å finne veikroer med hjemmelagde kjøttkaker (ihvertfall ikke når man er skandinav ved fotoapparat og ryggsekk). Fra veien kunne i hvert fall ikke vi se annet enn neonfargede skilt med McDonalds, Taco Bell, Jack in a Box, Wendys, In and Out, Round Table etc. Det er ganske spesielt. Først er det mil etter mil uten noe som helst før det kommer et helt lite samfunn, kun med junkfoodrestauranter. Det kan være 20 sånne fastfoodsteder samlet på et sted. Massivt belyst av neonskilt og flombelysning. Vi kjørte forbi et sted på veien der det også var et hotell. "Oh My God", tenkte vi da vi så hvordan det lyste inn mot hotellet. Det så jo koselig ut med den lampa midt i fleisen.

Og hvor endte vi selv??? Vi er på Red Lion hotell. Jarle fant det på internett. Midt i McDonaldsland og kjempespotlights viser alle som kjører forbi at "her er vi!!". Hadde vi ikke bestilt på internett ville vi aldri ha stoppet her. Men heldigvis har vi fått et fint rom inn mot en slags patio. Det er snart midnatt og vi kjører nok videre relativt tidlig selv om det er både basseng og treningsrom her. Det er fortsatt rundt 6 timer igjen i bil i morgen og vi vil prøve å få med oss en eller annen severdighet i løpet av dagen. Det er jo også greit å komme fram til vertskapet før kl 10 på kvelden. Vi får se hva morgendagen bringer. Vi tar det litt på sparket.

Lykkefølelse

Fredrik og Jarle avgårde på skole og jobb, Teodor i barnehagen til kl 9 og jeg dro på trening. Var mør og god i skuldrene og kjente beintreninga godt etter løpeturen i går. Dette kan sikkert for noen høres ubehagelig ut, men for de som trener gir en gjennomkjørt og mør kropp en veldig god følelse. Kjørte innom Whole Food og skkulle se etter sushi. De hadde ikke schrimp tempura roll i disken og jeg ble sååå skuffa helt til en av disse amerikanerne kom og sa "how are you doing?". "Well, better if I had the tempura rolls, how are you?". "I`m good and the shrimps are warming up now. Be back in 5minutes".

Knasende gode og nystekte reker bakt i et eller annen. Akkurat nok grønt blandet inn i soyasausen også (Wasabi? -jeg er en ganske fersk sushi-liker) og sol ute og varmt og godt inne. Mmmm.
Smilte fra øre til øre da jeg gikk ut og kjørte hjemover mot Menlo Park. Ordnet litt småting i banken og kjøpte en Starbuckskaffe før jeg dro for å hente Fredrik. Var en halv time for tidlig ute og der kom lykkefølelsen: sittende i bilen, radioen lavt på, en karamell lattè i koppholderen og bok i fanget. Kjørte setet langt bak og la bena på dashbordet, kjente solen varme på lårene. Lykke!
Leser for tiden "Da Nietzsche gråt" av Irvin D. Yalom, professor emeritus i psykiatri nemlig akkurat ved Stanford. Boken handler om det å tørre å leve mens man gjør det og ikke la seg fange av angsten som kan komme når man tenker på at livet ikke er evig. Fin bok.

Gutta hjalp til å lage kjøttsuppe med masse grønnsaker og stemningen blir da alltid god. De er glade for å få hjelpe til og de ser at de gjør noe nytting og jeg blir glad fordi de er glade og føler selv at jeg er en god mamma. God sirkel.

Språk, bil og trening

Vi har snart vært her i 2 måneder, det er mars og jeg skjønner av meldinger at dere som er i Norge gleder dere over snø og VM, men at dere samtidig med store øyne ser fram mot våren. Her har det som sagt snudd igjen og solen skinner fra skyfri himmel. Det er allikevel kaldt her om morgenene, det er kaldt her om natten hele året pga tåka. Det legger seg spesielt mye tåke rundt San Francisco grunnet de mange høydene og det er litt bedre her inne i Bay Area.

Men nå var det språk jeg ville skrive om.
Jarle og Fredrik syklet som beskrevet til skolen i går. Det er vel uke 4 på skolen nå og første dag etter vinterferien. Gutten løp inn og sa at Jarle ikke trengte følge ham. Bye-bye.
Og da jeg hentet hadde han fått seg en ny "bølle-kompis", William. En til som liker skyting, kræsjing, kriging og slåssing... Vel, utover ettermiddagen og kvelden kom det flere og flere setninger på engelsk "I`ve got a lunchbox", "You are an appletree"..., "I need to pee". Og så spør han hva forskjellige ting heter på engelsk og jeg skjønner han trenger dem til praktiske ting på skolen. Han kommer også med engelske ord og setninger han har snappet opp og lurer på hva det betyr. Kjempespennende! (sett bort fra den dagen han kom og sa mo.... fu....).
Med Teodor går det litt saktere. Han er ikke like avhengig av språkkontakt for å ha det fint. Men han sier "wash your hands", "I want a snack", "schoolbus", "clock", "dog". Han kan også en del gloser nå, farger, frukt, ting vi ser fra bilen, ting i barnehagen.

I dag blir det marathondag, og ikke i løpeforstand. Skal hvert øyeblikk avgårde til barnehagen. Må få meg en løpetur og satser på en tur rundt her vi bor på rundt 8km og så er det å hente begge før vi må til San Fran for å få satt inn et par mangler fra da vi kjøpte bilen. Gleder meg sånn til alenetur altså. Not.
Har forresten snart hatt lappen i 15 år og klarte forrige uke å skrape opp lakken på høyre bakdør og bakskjerm på en søyle i garasjen. Første smellen min som sjåfør. Følelsen av å sitte fast var ikke god, og i tillegg må man jo rygge igjen for å komme seg løs. Åhhh, for en lyd!!! Mye hvitmaling heldigvis som bare kunne vaskes av, men det har kommet en liten bulk på hver side og riper i lakken, selv om de ikke er så dype.
Såå trist med den fine bilen vår. Får ikke fikset det i dag, men håper det er mulig å rette det opp så vi får solgt denne bilen igjen. Dessuten er det forferdelig irriterende å se på bulkene hver gang jeg går til bilen.

Og angående solbrillene fra i går har jeg fått koselige tilbakemeldinger, til tross for møkkete mammahestehale. Brillene nærmest ropte til meg da jeg gikk inn i butikken og han som jobbet der, en meget forfengelig (og forhåpentligvis ærlig) homse var heller nøytral da jeg hadde på de gamle og nesten hoppet og klappet da jeg tok på de nye.

Trening:
Rolig løperunde i ukjent område. Har ikke utstyr til å måle tempo, tid, eller avstand og det ble rolig og behagelig jogg der tankene fløy. Brukte 1 time og målte på Google earth at jeg løp 9,4km. Sakte, men deilig tur.
Og det beste er egentlig at jeg kunne ha løpt et stykke til. Begynte å kjenne turen i legger og rumpe, men pusten var rolig og jevn hele veien. Den rolige turen på 30 minutter i nærmiljøet for noen uker siden var  ca halvparten av denne og da jeg hadde løpt et stykke tenkte jeg at nå må jeg snu om jeg skal orke å løpe hele veien. Fremskritt er alltid bra og superdeilig motivasjon.

Bilen:
Mor smisket og fikk låne en BMW mens bilen ble fixet. Dro til et kjøpesenter og gutta fikk både kjøre kjøpesenterbiler, raketter og berg-og-dalbane + at de fikk godteri fra sånne putt-på-peng-og-vri maskiner. Var utslitt da vi dro derfra. Bilen hadde fått reservehjul og koppholder bak, utstyr for 5000,- fikk jeg høre fra bilmekanikeren. Bra for verdien av bilen. Og ps: jeg liker VW bedre enn BMW ;o)

På vei tilbake fikk vi en magnific utsikt innmot San Francisco igjen. Hadde kameraet i fanget og av 20 knips uten å kikke i linsa har jeg fått fanget noe av møtet med SF nordfra:

Vel hjemme måtte minstegutten under sauesaksa.