Road Trip

Vestkysten

Turen oppover beskrev jeg i løpet av helgen. Men kort repetisjon etter at jeg har regnet ut antall kilometer og mil i løpet av 4 stakkars kjøredager..

Fredag :
hadde vi avgang fra Menlo Park rundt klokka 18. Jarle hadde jobbet lenge, sent seminar og ikke alltid så godt å komme seg fra. Jeg var ikke sånn superhappy pga det og hadde spent fast unger i bilen og bar baggasje til den store gullmedalje da Jarle rullet inn på tunet. Vi hadde derfor ikke med oss guidebøker, noe vi etterhvert følte på huden.
La i vei mot Redding, en "liten" tur på "bare" 39,4 mil. Hadde en times stopp underveis og overnattet på Red Lion hotell. Helt greit hotell, men sengene (to dobbeltsenger) var smale og altfor myke.

Lørdag:
Lite søvn før god frokost. Fredrik var (som jeg kanskje skrev om?? Litt distre og sliten hemmafru??) veldig fornøyd med frokostbuffeten der man selv kunne bestille antall pannekaker fra en pannekakemaskin. 45 sekunder og så poppet det ut nystekte american pancakes. Når man i tillegg får dynke dem i sirup er lykken stor for en 6 åring fra Norge.
Kjørte videre mot Corvallis og stoppet ved foten av Mount Shasta, et flott fjell på 4.322 meter, kjøpte en ny Lonely Planet for Oregon og Washington (selv om vi allerede har en som vi har fått av svigermor), hamstret brødblingser, drikke og kaffe før turen gikk videre nordover.

Mount Shasta

Det var enorme mengder kveg oppover. Jeg tok masse bilder, men der jeg så "tusenvis" av dyr, ser man bare sorte små prikker på bildene. Men masse biff og burgers langs veien. Kathy mente de tas ned fra beitene til disse gresskledde partiene for å fetes opp før slakting. Sånn er livet (for noen).

Man får i hvert fall et inntrykk av at det er et par dyr her

Hadde en liten pitstop i en relativt stor by jeg ikke en gang husker navnet på, og helt ærlig er ikke det så farlig. Kakene var ikke gode en gang.
Vi var overlykkelige da vi entret Corvallis, Oregon og så huset til Ron og Kathy på venstre side.
Totalt antall mil tilbakelagt lørdag: 57,7 mil

Hage med jungelgym og jaccuzzi

Søndag:
heldigvis lite bilkjøring selv om regnvær i Corvallis gjorde at vi tok en del av sightseeingen per bil.

Mandag:
Hva tenkte vi på? Jeg hadde sukket og stønnet over den lange turen og helt ærlig tror jeg ikke Jarle var i nubbenærheten av å vite hvor lang turen egentlig var (gleder meg til han ser dette innlegget...). Han ville tilbake på mandagen og på jobb tirsdag. Da steilte jeg og heldigvis delte vi turen opp i to dager.
Jeg fikk meg en liten løpetur før avgang og var derfor litt mer tilfreds før turen gikk hjemover. Kjørte først til Newport, altså ut til kysten. En liten tur på 8,3mil. Brukte lang tid på stranden, ved havnen, så på sjøløver, spiste og slappet av før turen gikk videre sørover. Vi valgte kystruta til tross for at den er lenger, vi ønsket å se denne delen av staten og fikk en flott tur nedover.

Lek på stranden i Newport

Mor var kald og fikk seg litt egentid

Alltid noe moro å finne på på stranden

Han ser jo nesten litt kultivert ut??

Sjøløver -digre beist

Avgang fra Newport og DVD-spillerne fikk underholde barna en stund. Masse morsomt å se underveis, har tatt bilder av festlige skilt, stor natur og stemningen var overraskende god (også inni bilen). Totalt ble det tatt 250 bilder i løpet av turen og det sier noe om alt som var å se på. Kvaliteten er ikke nødvendigvis den beste, men dette var ingen endeløs landevei. Her var storslått natur. Der California har tøff natur med brede strender og bratte kanter hvor Stillehavet slår inn var Oregon røffere. Bratte stup, knivskarpe rev i havet, uframkommelig og vilt. 4-5 ganger ble det skiltet med Tsunamiskilting, dvs at området ville være spesielt utsatt dersom naturen skulle finne på uhumskheter. Og utover katastrofer hender det visst rett som det er at det dannes monsterbølger som plutselig drar seg opp stranda og plukker med seg mennesker som ikke skjønner alvoret.

Hadde en stopp underveis der vi omtrent tok en brekksladd ut på en micro parkeringsplass og hadde en spektakulær utsikt ikke lenge før solnedgang. Må spørre Jarle hvor det var, men noen timer før Eureka. Kald blåst, men gutta med Jarle i front tok seg en tur ned for å se, mens jeg hadde nok med utsikten fra toppen og ville inn igjen i bilen.
Kjørte forbi noen nydelige små moteller hvor de hadde leiligheter med jaccuzzier på verandaen. Vi hadde bestemt oss for å komme helt til Eureka den kvelden og endte heller opp med et forferdelig rom (men stort) mellom nord- og sørgående hovedvei... Vi var i hvert fall tidlig i gang på tirsdag...
Og la oss si det sånn at vi ved denne enorme missen savnet Lonely Planet stort. Det er nesten ikke lov.

Morsomt skilt. Angret på at vi ikke stoppet her

Tsunamivarsel..

Bratt og høyt. Ikke lett å sove i bilen når det ser sånn ut på utsiden

Utsikten etter brekksladden

Brattere ned her enn bilde kan gjengi. Men det er en stor strand der nede,

og ikke en mico en som det ser ut som

Ikke her man har lyst til å ro i urolig vann

Totalt antall mil mandag: 58,8mil

Tirsdag:
Som beskrevet tidlig i gang etter en tøff natt. Jobbet oss sørover gjennom vindistrikter og Redwoodskoger. Fortsatt enormt mye vakkert å se på og nå altså i California. Stoppet ikke langt utenfor Eureka for å kjøpe kaffe og endte opp i en liten hippielandsby med bl.a et Redwoodtre man kunne kjøre gjennom. Mor fikk den store ære..

Teodor "prøvegår" etappen før mamma skulle til pers

God klaring var det ikke. SUVer kjørte på eget ansvar..

Teodor er spent

Klarte det!

Jarle i kjent positur

I 2. etasje

Søte gutta inni treet. Knoll og Tott

Største treet vi så er anslagsvis 5000 år. Dette er bare 3200 år..

Siste etappe:48,6 mil.

Totalt antall mil på 4 dager i bil: 204,7 mil!!!!

Stakkars barn

Til sammenlikning: Nordreisa-Oslo: 170mil (Jarle kjørte opp, jeg ned -laaange turer)

Oslo-Lyngdal: 40mil. Kjøre ned, ops, jeg glemte tannbørsten, kjøre tilbake til Oslo -og ned igjen og så hjem og så, ops, den hersens tannbørsten og ned igjen. Og by the way, jeg tok med barna alle turene for kosens skyld... Man gjør ikke det frivillig, vet du.

Godt vi ikke visste hvor langt det var før vi dro for da hadde vi ikke fått gjort dette. Oregon var verdt turen.

"Hjemme" i California igjen

Maaange, laaange timer i bil er unnagjort og vi er skjønt enige om at langturer må planlegges bedre og tiden disponeres anderledes. Uansett har vi nå altså hatt en kjempefin tur opp til Oregon, Staten der Jarle ble født og de to siste dagene har vi brukt på å komme oss hjem igjen. Vi hadde lyst til å se mer enn motorveien vi kom oppover og valgte derfor Highway 101 som går delvis langs kysten. Ruta er vakker, men mye lenger enn turen oppover. Har på hele turen tatt 250 bilder og skal lage et eget innlegg om Roadtrippen nedover med bilder, må bare sortere litt.... Inntrykkene på en sånn lang biltur i stor natur er mange, men ser av de bildene jeg har gått igjennom at det nesten ikke er mulig å gjengi det i bilder. Det er bratt, det er stort, det er nådeløst og uendelig. Ord man ikke får med på bilder.

Men her er ett par bilder fra i dag og så "to be continued"

Trening

Åhhh. Har så lyst til å bli bedre og trene HELE tiden. Men det går ikke når man også vil på tur og er småbarnsmor og bør prøve å organisere et minimum ihvertfall. Det er kun 4 uker til New York Mini, 10km i Central Park, og målet om å komme under 50 minutter virker ikke å være fysisk mulig. Man må da løpe med en snittfart på 12km/t og det er vondt!! Har i dag klart nesten 5km i det tempoet, men en mil er forferdelig mye lenger når man har blodsmak i munnen og pumpa går i nærmere 200..
Mulig jeg må justere forventningene til meg selv littegrann. Er så kjedelig å løpe hardt ut de første par kilometrene, og så er det liksom ikke mer.. Hallo bena!?? Hadde dere tenkt til å bevege dere videre eller?? Ikke moro det midt i New York.
Etter tips fra Silja har jeg i dag hatt en runde på mølla med økende tempo. Maskinen regner i miles så tallene blir ca tall. Begynte ut med oppvarming på ca 10,5km/t. Økte hver 800meter til 3200m, fortsatte da på i underkant av 13km/t fram til 5km og endte på tiden 25.06 :o) Er jo strålende fornøyd med det, men hallo!! så vondt det var på slutten. Kanskje jeg kan stige opp til 12km/t og så holde der så lenge som mulig neste gang??
Jeg lover å prøve å nå målet på 50 minutter selv om tiden nå er knapp ;o)

Ellers teller vi ned til mamma kommer, 3 dager igjen!

Going back to Jarle`s Roots

Turen videre fra Redding til Corvallis ble lang. Veiene opp til Lassen Park var stengt grunnet snø... så vi valgte å kjøre videre oppover mot Oregon med små stopp på bakerier, rasteplasser osv, ingen store opplevelser (sett bort fra det leven en 3 og 6 åring kan klare å få til i baksetet av en bil -puhhh).

Partners in Crime

Funny (langs veien i Oregon)

Det var fint å komme til Staten der Jarle ble født. Overskyet og kaldere enn i California, men frodig og grønt, våren står på for fullt.
Kom til Ron og Cathy rundt kl 18. Ron er venn av svigers fra studietiden og Cathy har kommet til senere og de bodde en periode i Norge, Hvitsten og hun snakker bittelitt norsk. Hun og Teodor kommuniserer bra ;o)
Hyggelig middag før vi ble innlosjert i eget gjestehus, deilig. Gutta er seg selv like og det er greit å ha et sted å trekke seg tilbake til selv om vi bare skal være her til i morgen. Men både hovedhus og gjestehus bærer preg av år uten småbarn i huset og Jarle og jeg slapper ikke så mye av så lenge de håpefulle er våkne. Dvs, vi hadde en opplevelse tidligere i kveld der Teodor hadde blitt vist "loftet", en åpen løsning over stua. Der lå det en stor treningsball -en sånn til å ligge på og rulle over. Veeldig fascinert Teodor. To minutter etter at vi kom ned igjen var han plutselig vekk, og også storebror. Først et brøl, så en diger blå ball flyvende ned i stua og så to gapskratt fra loftet. Heldigvis bommet han på keramikken...

Dick, Jarle, Meg, Cathy and Ron

Ovnen til Ron og Cathy stoppet å virke for et par dager siden og de måtte over

til naboen for å få laget ferdig frokosten..

I morges ble det servert en fantastisk brunsj med omelett, fersk frukt, pannekaker til barna, croissanter og pølser. Et annet vennepar av svigers, Dick og Meg, kom på frokostbesøk for å hilse på den ville Hildrumgjengen. Deilig frokost, men etterhvert ble det på tide å få barna ut.

Morsom skulptur/klatrestativ

Var i parken, kjørte rundt i Corvallis, på Campus og var på lekeplassen før middag med Ron og Cathy`s datter Kirsten med familie.
Corvallis har ca 50.000 innbyggere, 24.000 studenter og campus er et stort område av byen. Morsomt å se hvor Jarles foreldre holdt til, hvor de spiste og hvor de en gang bodde. Huset de bodde i er borte, men tomta er der, med et mrosomt gjerde ut mot gata.

Den første universitetsbygningen, som også først var den eneste.

Teofor og jeg utenfor det gamle sykehuset

Jarle utenfor sykehuset der han ble født. Rart å være tilbake

Tomta der huset en gang sto. Trærne langs veien var sagd ned og laget til et fantastisk gjerde

Gjerdet var laget av avsagde pinner og noen delser av trærne som fortsatt sto med rot,

her et lite vårtegn

Fredrik og Teodor

Utsikten jeg tror Eva og Kjell Ivar må ha hatt fra huset

Teodor i lek med Ella

Kirstin, Steve og Ella