Zion -tilbakeblikk

Dette blir et innlegg fra den forrige turen vår. Etter Bryce Canyon -som var helt spektakulært i kveldslyset og med klapperslange på stien, stoppet vi i Zion National Park på vei ned til Vegas igjen.
Parkerte bilen og tok Shuttle inn i parken. Vi hadde en slitsom dag bak oss og valgte derfor ut kun et stopp i parken. Men for et stopp! Vi vaalgte en tur-rute opp til noen små dammer laget av smeltevann og hadde ne supertur, akkurat passe lang for gutta, og lang nok til at vi følte vi fikk brukt kroppen litt også. Og utsikten var også her spektakulær.
Vi så nok en klapperslange, en meter fra stien. Ingen "rattleing" denne gangen, så ingen redd salnge.

På vei inn til "the lower, middle and upper pools"

Uten mat og drikke..

Fin gutt

Fin gutt til

Små rompetroll, små rompetroll..

Fjellveggene står rett opp rundt denne dammen som er den øvre dammen

Vanskelig å fange følelsen av å være liten

Rett opp og fantastiske farger

Deilig med en dag med utforsking, hopping og klatring

Vi gikk på en sti under en slags klippe der det kom en foss over kanten.

Jarle var varm og tok seg en dusj. Fin mann :o)

Grass Valley

Teo på tur

Det har vært dårlig vær og lite nye aktiviteter siste dagene og dermed heller ikke mange bildene å skryte av. Skriver derfor om det siste tilbakeblikket som omhandler turen vår til Grass Valley.
Tror jeg såvidt har nevnt turen før, men bildene har jeg ihvertfall ikke lagt ut.

Randi og Garth

Randi og Garth passet Jarles storesøster Astri da Jarle ble født og var dermed noen av de første som fikk møte ham. I etterkant har de holdt kontakten med familien Hildrum og etterhvert har de selv to døtre og to barnebarn.

Vi dro på besøk en lørdag til søndag og det var sååå deilig å komme til et HJEM. Vi fikk servert hjemmelaget mat, sprudlevin og godt selskap første kvelden. Fredrik satt med en nøtteknekker og knakk nøtter i flere timer. Da han ikke orket spise flere lagret han resten i en pose og fortalte at de skulle bli slangemat...

Eva og Esther

Teodor og Noah. Partners in Crime kalte jeg dem bare

På søndagen kom datteren Eva med mannen Joe og deres to barn, Noah på fire og Esther på ett, over til frokost. Randi serverte et lass med american pancakes og gutta spiste til de fysisk ikke hadde plass til mer. SÅ kom det mest spennende med hele turen.

Vi gikk på Sort Enke jakt!

Det likte spesielt Fredrik godt. Sorte Enker er veldig vanlig der. De fortalte at de er sky og gjemmer seg på steder som har stått urørt lenge, som bildekk, campingvogner, bakerst i garasjer etc. De lager også et spindelvev som er mye sterkere enn andre edderkopper. Så der la store kara seg ned under campingvognen med lommelykt, forsvant inn i små skur og flyttet på dekk. Og overalt dro de i spindelvevtråder. Vi fant ingen Sorte Enker, det var visst litt for kaldt enda, men vi fant flere gamle spindelvev, sterke tråder som tålte en trøkk.

Øverst drar Joe i spindelvev. Jepp, Sort Enke!

Nederst følger Fredrik nysgjerrig med, mor syntes det var litt skummelt..

Plenti av steder å gjemme seg på for en liten skummel edderkopp her..

Vi fikk også fortalt masse spennende historier om skumle dyr på tomta.
De bor på en stor gård og har drevet juletrefarm. Nå dyrker de kun mat til eget bruk og diverse buskevekster.
Etter at datteren Eva giftet seg med Joe hadde de flere bøtter igjen med potetsalat. Randi visste ikke helt hva hun skulle gjøre med restene og gravde tilslutt et stort hull nederst i hagen og tenkte det ville kompostere seg fint der. Noen dager senere var hun i hagen igjen og fant da at hullet var gravd opp igjen... Potetsalaten var borte og gjerdet var dyttet ned (2meter høyt). De regnet med det var bjørn.
Høsten gikk og nesten daglig kunne de se spor av inntrenger på tomta, bærne ble borte, noen gnagde på trærne, rotgrønnsaker ble trukket opp og så en dag fant de en bæsj... Og den var diger..
Da var de ikke lenger i tvil. Bjørnen fortsatte å spise opp alt de avlet, men ble heldigvis borte da kulda kom og de fikk snø.

Veldig stolt gutt. Ikke giftig, fikk jeg beskjed om

Hunden gikk på Gooferjakt. Jeg er ikke sikker, men tror det er jordrotter. Den begynte ved hullet og gravde seg meter etter meter bortover gangene. Plenen ble ikke superlekker etterpå, men det var vannvittig festlig å se på

Randi fortalte også om en sommer da hun var ute i hagen for å sjekke sprinkleranlegget. Når sommeren først kommer, regner det ikke på 5-6 måneder. Ute i hagen hørte hun plutselig en raslende lyd. Hun snudde seg rundt og så rett i ansiktet på en klapperslange. Hva gjør man da? Gjemmer seg? Venter til mannen kommer hjem? Håper den skal bli borte av seg selv? Neida, da går bestemor inn og henter den toløpede rifla. Hun hadde nylig blitt vist hvordan den fungerte og hvis hun ikke fikk tatt kverken på den nå kunne hun jo møte den dagen etter og ikke være i en situasjon der hun kunne komme seg vekk.
Første skuddet gikk rett til himmels grunnet rekyl. Andre skuddet blåste hodet av klapperslangen.
Litt av en bestemor!

Tenk å kunne finne på alt dette i hagen sin! Hadde ikke vært vanskelig å være liten gutt da... Men barna må passes på hele tiden, fortalte de. Pga de ville dyrene. Himmel, tenkte jeg da. Kanskje like greit å bo på Vålenga

I løpet av turen var vi også og så på gullgruvene der oppe. Ganske vannvittig hvor langt ned mennesker ble ført for å finne gull. 11.000 fot er nesten 4.000meter!! For å komme så langt ned måtte man først ned den ene banen, så bevege seg inn i dypet for å komme til neste bane ned.
Esler var for sta og hester for engstelige, så de hadde muldyr der nede som jobbet på og senket ørene når de hørte lyder og skvatt, dermed stanget de ikke i gruvetakene som kunne være svært lave. Noen av disse dyrene kom aldri opp i dagslys, men levde hele livet nede i disse gruvene. Snakk om dyreplaging.

Godt utstyrt for edderkoppjakt, samt andre kryp

Ny leilighet

Vi flyttet ut fra Half Moon Bay kl 9.30, overtok nøkler til leil 10.30 og flyttelasset kom 10.50. Kl 13 dro vi til IKEA og kjøpte køyeseng, madrasser og noen dyner. Kl 18 dro Jarle til San Francisco på middag med nye kollegaer. Da var vi stort sett ferdig innflyttet.
Vi kjøpte som nevnt under "ny bil" hele flyttelasset fra en kollega av Jarle. Og det inkluderte både dette og hint. Alt fra kjempefine, sorte møbler fra IKEA, bord, stoler, kommode, seng og servise til sprinkelseng, babystol og tepper, hermetisk ravioli og sysaker. Flyttebyrået pakket ned for dem i desember, oppbevarte til vi ringte og monterte alt før de tok med emballasje og dro. DET var deilig det. Etter det var det liksom bare småting som måtte ordnes i forhold til boligen.

Vi "mistet" to leiligheter vi hadde lyst på før vi fikk denne, og det fordi vi ikke skjønte at når man bestemmer seg for at "ja, den vil jeg ha" så gir man en sjekk på depositumsbeløpet og kontrakten er i boks. Sjekk? Har vage minner fra matbutikken på Finstad der pappa dro fram sjekkheftet, det begynner å bli noen år siden for å si det sånn. Og regninger betales virkelig på den måten her fortsatt. Man går i banken og får en "moneyorder" som man tar med til mottaker. Utgammelt system! Kjempeartig å ha med pompel og pilt inn i banken i femog førti minutter.. Da vi dro hadde Teodor knust min mobil og satt fast en dollar i kopimaskinen. Fredrik så ut som kakemonsteret i Sesame Street etter å ha raidet kjeksbordet innerst i lokalet og hadde ommøblert kontorplassen til stakkars Thomas -vår bankier.

Leiligheten er stor. Vi har to bad og myke tepper å tumle rundt på. Men det er lite lys inn i stua grunnet stort tre og annen bebyggelse, og på kjøkkenet er det ikke vinduer. Vi plages også en del grunnet støy fra toget som går forbi to ganger i timen. De tuter nemlig stort sett på hele strekningen, og ikke bare ved planovergangene. Skjønner ikke at innbyggerne her synes det er greit. Men kanskje det bare er utenlandske leieboere som oss som bor på denne siden hvor det er verst? Fordelen er at det er enkelt å komme seg til San Francisco uten bil. I rushet kan bilturen ta 3 timer istedenfor 40minutter. Man trenger heller ikke parkere.
Vi bor i Menlo Park. En by kaller de det her, hjemme hadde vi kalt det en forstad. Det er 5 min med bil til Universitetet, Jarle sykler. Vi har også Palo Alto i umiddelbar nærhet (også en by) med fin handlegate, restauranter og barer.

Ny bil

Vi har gjennom vinteren i Norge kikket mye på Craigs list, en slags Finn.no side for USA. Vi har både fulgt med på bolig og bil. Og etter hvert begynte vi å bli klare for å komme oss ut på markedet. Leiebilen fra Alamo som først virket så prisgunstig viste seg å være et evig pengesug. Barneseter og GPS kunne vært kjøpt både to og tre ganger for leieprisen, men Dodgen var god å ha. Med syv-seter kunne vi plassere et barn på hver sin rad når temperaturen steg til uante høyder. Vi fikk også god plass til køyeseng og hyller, lenestoler og all baggasjen vår som fra flyplassen talte 10 kolli..(ikke alt på en gang da)

Men så kom dagen da vi skulle prøvekjøre TOUAREGEN. For det var det vi hadde tenkt på gjennom vinteren i Norge. En skikkelig kul VW SUV som vi aldri vil kunne ha råd til i Norge. Endte opp med en 2004 modell, gyllen lakk, V8`er, 316hk, 4,2 liter. Grom. Og den er stort sett konebil. Ikke for lang, fin å parkere og jeg sitter høyt oppe og har full oversikt. Brum, brrrrrrrrrrum og off they go.

Men å plutselig skulle bla opp x-antall dollar viste seg å by på problemer. Jeg har i hvert fall aldri dratt kortet på slike beløp før og det er ikke bare å gå inn på nettbanken sånn vi gjør det hjemme heller. Man må Wire penger med swift koder mm og det kan ta opptil 8 virkedager. Men postbanken stilte opp og vi fikk økt kredittgrensen på Mastercardet i løpet av en natt (måtte bli oppe da vi ligger ni timer etter og banken åpnet 9 norsk tid). Vi kjøpte alle møblene våre fra en kollega av Jarle som flyttet til Tyskland i desember og printeren vi fant under sengetøyet viste seg i løpet av den natten å romme både scanner og kopimaskin. Hadde ikke blitt bil uten den. Skjemaer MÅTTE underskrives, og det ble de.

Bilen planlegger vi å legge ut for salg før vi reiser igjen. Med den motoren forurenser vi som noen uvær, og det betaler man dyrt for i Norge. Ikke verdt å ta den med hjem.

Hadde ikke noe bedre bilde av bilen. Men her får man også se Fredrik på sykkel etter gjennomført første skoledag.

Half Moon Bay

Første uken endte vi med å leie et stort hus i Half Moon Bay, en rolig liten by ved Stillehavet. 45min fra San Fran og fra Stanford. Vi leide oss en bil på flyplassen og var helt utslitte da vi kom frem, kl 18 usa-tid og 03.00 hjemme -og ungene var fortsatt våkne.... Tok litt tid å komme over jet-laget, men greit nok å våkne 5 og sovne 18. Vi hadde deilige dager i solen og prøvde å slappe av litt på de fantastiske strendene og på cafèer i nærområdet.

Vi reiste stort sett daglig inn til Stanford for å gå på visninger og sende Jarle på de første kursene og forelesningene. Hektiske dager og vi hadde kun leid huset i 8 dager og måtte finne noe før det!!
Men prøvde, til tross for presset, å nyte dagene ved the Pacific. Huset var stort, 4 soverom, stort kjøkken og stue med utsikt, jacuzzi i bakhagen og sprudlevann i kjølen. Mmmm.

 Kjærsten og jeg

Og plutselig fløy det en mann forbi, med propell på ryggen som en liten Karlson på taket. Fint motiv i solnedgangen.

 

Tilbakeblikk

Vi har jo allerede vært her i en måned og som nevnt begynner ting å falle på plass. Det har vært noen kamper her også etter at vi kom. Blandt annet har vi ikke social securitynummer enda og de fleste selskaper vi har vært i kontakt med sier de da ikke kan hjelpe oss med telefonabbonement, bilforsikring, strøm, vann, søppel og bla, bla, bla. Så sånn fortsatte det til vi fikk vite at de ikke har lov til å si nei og at man bare må pushe på. Hele kluet er at de bruker lengre tid på registrering når man ikke har soc. sec nr og at de helst vil slippe unna..

Har noen små historier jeg vil ta med og vil bruke denne bloggen som en slags dagbok og som et vindu for kjente og kjære i Norge som ønsker å følge med på hva livet bringer "over here". Hvis andre skulle ha noen glede av å kikke på bloggen er man hjertelig velkommen til det.

Skriver noen flere innlegg i dag fra dagene som har gått.