Wedding Anniversary part 2

"Trikken" ned til restauranten

Vi var borte i underkant av 24 timer, men det var etterlengtet og fantastisk deilig. For de uinnvidde har altså Jarle og jeg feiret 5 års bryllupsdag mens mamma var på besøk hos oss. Jubileumet er ikke før neste uke, men med barnepass dro vi avgårde til Santa Cruz, en time nedover kysten og tok inn på et flott hotell, Dream In, med utsikt over havet, stort fint rom og basseng der vi i går nøt en time ettermiddagssol før vi kunne slappe av et par timer før middag.
Ved bassenget kom vi i snakk med et par som var på hotellet for 10. året på rad og han hadde vokst opp i området. Fikk anbefalt en restaurant, ShaddowBrook, som lå i nabobyen og tok taxi dit. Bilene stopper på toppen av en bratt bakke og så kan man velge om man vil gå eller ta en liten "trikk" ned til restauranten som ligger ved elvebredden.

Utrolig irriterende at jeg ikke fikk krabben i fokus, men dette er altså en Soft Shell Crab Tempura.

Smakte ikke så verst, så creepy ut :o)

Vi koste oss masse og fniste over rare mennesker og rare ting på restauranten. Vi bevitnet et friere (hun sa heldigvis ja), overhørte et stotrende selskap som ikke beherskep noe felles språk å kommunisere på og undret oss over at de "fine" restaurantene her er så store. I Norge er vi nok vant til mer intimitet og personlig oppfølging. Og plutselig var alle menneskene borte, inkludert servitørene. Vi hadde allerede betalt og satt med den siste vinen, men skjønte at bamsen nå hadde gått og lagt seg og festen var over. Skal man være ute etter klokka 22-23 må man på klubb. Vi kom oss heldigvis hjem og fikk oss en god søndag.

I morges våknet vi derfor tidlig og kunne både bade og nyte kaffe på solfylt veranda før vi spiste en "liten" amerikansk frokost på Ideal, første restauranten på BoardWalken, Santa Cruz Beach. Vi fikk til og med tid til gåtur på stranda og boklesing i ly for vinden før vi vendte nesene hjem. Vi var skjønt enige om at et sånt døgn var velfortjent og at behovet har vært stort.

En liten frokost med tre egg, skinke stor som en kotelett og stekte poteter. Jeg spiste ikke mer mat før middag klokka sju på kvelden.

Glade og fornøyde i solen

Jarle dro i grunn rett videre på fest i San Francisco da vi kom hjem og mamma, gutta og jeg tok turen opp i Redwwoodskogen vår. Vi måtte jo nesten vise fram trærne, sneglene og lete etter firkløver. Fin fin tur og koselig avslutning på to kjempefine uker med Moa på besøk. Hun hadde med en hel koffert med gaver til oss, men jommen er den ikke full på vei tilbake også. Så litt shopping har det blitt, mye Starbucks kaffe, litt soling, litt sightseeing, litt selskapeligheter og mye kos.

Eneste aberet er at vi må opp i morgen klokka 6, urk..

Prøver å lukte på den, men ikke så lett når man sitter som dette..

On the road again

Ja, nå er vi ute på tur og ikke sur. Oregon er fortsatt lang unna og vi camper på et hotell i Redding. Vi har i grunnen bare kjørt og kjørt og etter å ha kommet utenfor San Franciscoområdet jevnet veiene seg ut og fartsgrensen steg til rundt 120km/t (70mph). Kilometrene og milene skle avgårde.
Langs veien er det ikke så lett å finne veikroer med hjemmelagde kjøttkaker (ihvertfall ikke når man er skandinav ved fotoapparat og ryggsekk). Fra veien kunne i hvert fall ikke vi se annet enn neonfargede skilt med McDonalds, Taco Bell, Jack in a Box, Wendys, In and Out, Round Table etc. Det er ganske spesielt. Først er det mil etter mil uten noe som helst før det kommer et helt lite samfunn, kun med junkfoodrestauranter. Det kan være 20 sånne fastfoodsteder samlet på et sted. Massivt belyst av neonskilt og flombelysning. Vi kjørte forbi et sted på veien der det også var et hotell. "Oh My God", tenkte vi da vi så hvordan det lyste inn mot hotellet. Det så jo koselig ut med den lampa midt i fleisen.

Og hvor endte vi selv??? Vi er på Red Lion hotell. Jarle fant det på internett. Midt i McDonaldsland og kjempespotlights viser alle som kjører forbi at "her er vi!!". Hadde vi ikke bestilt på internett ville vi aldri ha stoppet her. Men heldigvis har vi fått et fint rom inn mot en slags patio. Det er snart midnatt og vi kjører nok videre relativt tidlig selv om det er både basseng og treningsrom her. Det er fortsatt rundt 6 timer igjen i bil i morgen og vi vil prøve å få med oss en eller annen severdighet i løpet av dagen. Det er jo også greit å komme fram til vertskapet før kl 10 på kvelden. Vi får se hva morgendagen bringer. Vi tar det litt på sparket.

Playdate

I går hadde vi en veldig fin ettermiddag.
Hentet barna og dro i parken. Møtte der på Christine og guttene. Gutta spant avgårde og vi fikk snakket litt om Christines snartforestående Marathon. Hun skal løpe i Carmel om 3 uker. Skal spørre henne hva målsetningen er, men hun er proff og ser virkelig ut som en også. Ikke skinny, skinny, men benmuskler som ikke bygges på 3 måneder, det er helt sikkert.

Vi fikk også meldt gutta på til svømmestart og både Teodor og Fredrik skal starte i morgen kl 17.30. På hvert sitt nivå, men kjempefint å kunne gå med dem sammen. Nå har de tatt bort "hallen" eller "boblen" som var over bassenget og jeg krysser fingrene for litt fint vær, da blir det deilig å være mor ved kanten også.

Etter det hadde vi avtalt playdate med to gutter der den ene går i Kindergarten parallelt med Fredrik. Foreldrene er svenske og flyttet hit for snart 20 år siden. De bor nå i samme kompleks dom oss, men har snart bygget ferdig hus i kvartalet ovenfor. Oscar er litt yngre enn Teodor, men kjører på. Så det har fire gutter med mye futt bak i hagen til det nye huset.
Minsten er i daycare fra morgenen og så plukkes han opp av nannyen som går videre til skolen. begge foreldrene jobber og mor kommer hjem og overtar kl 17.15. Dvs at jeg var på playdate med den polske nannyen.
Hun kom til Amerika med sin professormann og 2 små barn for 20 år siden. han fikk et hjerteinfarkt etter 3 år og døde. Så hva skulle hun gjøre? Hjem igjen til Polen eller forsøke seg videre på egenhånd? Barna var amerikaniserte og hun så hvordan mennesker fra hele verden med livet som innsats forsøkte å komme seg til USA. Hun følte seg priviligert og valgte å bli.
Hun er velutdannet og hadde en god jobb i et Departement i Polen, men kunne ikke bruke utdannelsen her. Nå er hun nanny, koser seg med sine nå voksne barn og gleder seg over at barna endelig har begynt å prøve seg på polsk. Fro første gang er de stolte av hvem de er og hvor de kommer fra.
Spennende historie fra en superoppegående dame. 

Catfight på treninga!

Jeg har heldigvis ikke involvert! Eller det vil se, jeg klarer jo aldri holde munn.
Var på Bodypump, salen var tettpakket, mye styr grunnet innelåst anlegg og tomme batterier og da vi endelig satte i gang sukket folk litt oppgitt. Etter oppvarmingen tok det helt av for ei dame som hadde kommet altfor sent og presset seg inn et sted der det definitivt ikke var plass. Hun hylte og skrek, sparket til stepkassene til folk rundt og gikk tett opp i ansiktet på den stakkars dama foran og sa hun hadde sparket etter henne på utfallene. Den stakkars angrepne damen på raden foran var ikke så stakkarslig allikevel og jeg var en stund redd de skulle begynne å rive hverandre i håret. Instruktøren er virkelig ikke tapt bak en stol heller og prøvde så godt hun kunne å holde de to fra hverandre. Det var et spetakkel uten sidestykke "Ladies, hey ladies, shut up!!" skrek hun. Det var da jeg ikke klarte å holde kjeft og hentet steppen til den lille slåsskjempen og lagde plass bak meg selv. Vi var nesten 20 minutter ut i timen og hadde bare varmet opp!
Jeg kunne jo ikke annet enn å stirre på henne resten av timen, der hun sto mutt som en østers og stram over kjevemusklene som en krokodille. Kan ikke skjønne at hun kan ha fått noe utbytte av å være der i det hele tatt, hun hadde nesten ikke vekter på og gjorde mye rart. Tenker hun kan være truende til å sende inn skriftlig klage på samtlige deltagere samt instruktøren og trolig også gå til pressen -slik hun sikkert gjør 3-4 ganger i uka. Diagnose?? Think so. Tror ikke hun kommer tilbake. Skrekkelig moro en fredag morgen!!!

Fant ikke noe godt luggebilde på Google, men har dette! Dette er Teodor 7 måneder, på Storbytur til Madrid sammen med Silje og Cedrik.

I går kom det ikke noe innlegg, for første gang siden jeg startet å blogge og det er nå 2 måneder siden. Ble faktisk rastløs og litt abstinent. Var på nippet til å stikke ned på den nærmeste Starbucksen bare for å komme meg på nett! Forhåpentligvis får vi fixet nettet hjemme så det ikke skjer igjen ;o)
I dag blogger jeg fra Whole Foods Market. Jeg pleier å stoppe her og spise sushi etter Bodypumpen og her, som på et hvert sted du kan sette deg ned i dette området, er det trådløst nettverk tilgjengelig.

Ellers får jeg vel nesten bare oppdatere litt. Fredrik ble evaluert til nivå 2 på svømminga og vi starter neste uke. Teodor begynner også og er fast bestemt på at han endelig skal få brukt baderingen han har løpt rundt med i stua. Jeg prøver å fortelle at han skal lære å svømme uten, men da ser han bare uforstående på meg, "hvorfor har vi den da liksom??"

Nå ser vi fram til helg, men er enda ikke sikre på hva vi skal finne på. Vi har lyst til å dra til Yosemite, men det er 5 timer å kjøre så vi får se..

Kjent for de høye fjellene og det fantastiske lyset.

Og pappa og Tonje: dere må gå inn på langtidsvarselet for Menlo Park (link på høyre side av dette innlegget) og se hva som skjer med været den helgen dere kommer hit. Looking good!



Jeg savner....

Det er spesielt når vi skal spise at jeg virkelig kjenner at jeg savner Norge (dette dekker selvfølgelig bare ting og skrotsavn -vi savner selvfølgelig familie og venner!).

Frokost:
Jeg savner grovbrød. Får ikke tak i sammalt mel her. Alt er finmalt, så jeg kan ikke en gang bake grovbrød selv.
Jeg savner leverpostei, roastbeef, Trønderfår og Hatting rundstykker (de som heter Spelt er sinnsykt gode).
Jeg savner syltetøy som inneholder bær. Her har de bare sånn geleaktig som smaker sukker.
Jeg savner Makrell i tomat, den vanlige fra Stabburet. Og pappa; legger for sikkerhets skyld ut bilde her:

Middag:
Jeg savner ferdigprodukter av fisk: fiskeboller, fiskepudding, fiskegrateng, fiskesuppe.
Jeg savner posesupper og posesauser.
Jeg savner tacokrydder.
Jeg savner ordentlige kjøttpølser, grillpølser og wienerpølser. Pølsene vi har prøvd til nå er vasstrukne og med en annen smak enn vi er vant til. Har heller ikke funnet svinepølser som vi kjenner hjemmefra.
Jeg burde ta med ordbok til kjøtt- og fiskedisken. Sirloin, Tenderloin, Groundbeef. Hmmm. Og hva slags fisk er det egentlig som ligger der og stirrer på meg?
Jeg savner ferske reker (selv om jeg har et håp om at de faktisk har det her. Men det ser i grunnen ut som det går mest i scampi).

Jeg savner til og med servelat, som jeg til vanlig ikke spiser, men som ofte er å finne i barnematpakker.

Godteri:

Jeg savner smågodt, spesielt gelekrokodiller (hey, pappa. Der kom jeg på en ting til...)

Jeg savner vaniljefudge, colabønner, sure føtter og salte padder.
Jeg savner solskinnsboller, Berlinerboller og Skolebrød.

Jeg har fått vann i munnen 17 ganger mens jeg har skrevet dette innlegget.
Fint å tenke på at disse tingene fortsatt er på plass når vi kommer hjem og jeg skal gå bananas på Rema1000 når vi kommer oss inn i leiligheten igjen.
Klimaet her passer meg meget bedre enn det norske, det kan jeg skrive under på med en gang. 3 måneder med regn 8 dager/måned kan jeg overleve. Mørke, kalde, norske vinterdager er verre.

Ser forresten ut som våren nå kommer til Norge!!! Og DET er en årstid jeg savner. Når blomstene kommer, løvet spretter og syrinene begynner å lukte.
Så kos dere med deilige vårdager dere som er i Norge!

Alt er stort

Da vi kom til San Francisco i begynnelsen av januar, var klokka 14 på dagen her, men 23 på kvelden for oss. Vi valgte å leie bil på flyplassen og kjørte nedover Highway 1 mot Half Moon Bay. Det var en helt fantastisk tur med stor bil, store veier, store trær, brede midtrabatter, stor plass ved siden av veien, rent og ryddig. Store bølger, store strender. Alt var stort.

Vi fant omsider huset vi hadde leid (også stort) og ungene og vi sovnet rundt kl 18 lokal tid, 03 norsk tid. Stakkars unger…

Men det ordna seg, vi er jo ikke de første som må gjennom jet-lag. Men det tar sin tid.

Store bølger i Half Moon Bay

Jeg oppdaget fort at ting ER stort her, kvantitet er viktig.

Man kjøper stort sett ting i gallons, 3,78 liter. Det være seg bensin, melk, juice. Og dunker med smør. Kjøttpålegg i 900 grams pakninger. Egg i snes. Gullfisk i 2 literskartonger. Ostepop i svære dunker. Sikkert praktisk for noen, men selv liker jeg literspakkene våre hjemme. Man prøver å lage til en koselig søndagsfrokost og bordet blir stappfullt av papp og plast.

Så derfor ble opplevelsen i dag litt morsom. Jarle har spilt fotballturnering, og jeg forsto det slik at det viktigste var å delta... De var i hvert fall slitne og glade da de var ferdige. Noen dro for å kjøpe øl og hadde også med seg vannflasker til barna. Og Fredrik spruter ut i latter over den pitte lille flaska med vann. Nei, det var den minste han hadde sett noen gang! Veldig liten var den nok ikke, men det sier noe om at man blir vant til de omgivelsene man er i.

Myter for fall

Jeg var på middagsbesøk hos en kollega av Jarle i går og vi var 10 jenter hvorav jeg kjente 4 fra før. Ble sittende mellom to amerikanske jenter, en markedssjef og en jurist.
Vel, la oss si det slik at de tok livet at et par av mytene jeg har kommentert/observert her...
Den viktigste tingen å forklare er at området rundt her definitivt ikke er som resten av Amerika. Her har de midler og bedrifter som trekker en annen type mennesker enn stort sett hele resten av Amerika gjør.
Prosentandelen svarte har sunket fra 2 til 1,5% siste året og andelen asiater er på 27%.

Den ene bordkavaleren min hadde heller aldri hørt om at man lister opp de største bidragsyterne til en skole i et blad og syntes det var "tacky", og det var jo akkurat det vi også syntes. Så hvis det stemmer at den som gir mest får navnet sitt på førstesiden med gullfarget kant får vi håpe det er på en privat skole stort sett uten elever.

Hun kunne også fortelle at hun skatter 40% av sin inntekt. Problemet er at landet er stort og arbeidsledigheten mye høyere enn i Norge, så de har ikke nok skattebetalere til å oppnå vår velferd. Dessuten har landet valgt en annen strategi for det private næringslivet og velger å bruke statsmidlene på en annen måte enn vi gjør. I Norge er det nesten umulig å bli steinrik mens her kan enhver investere, jobbe hardt og riktig og virkelig leve The American Dream. I Norge betaler vi skatt på ditt og skatt på datt og stort sett fungerer det bra tror jeg.

I dag har vi splittet oss litt. Jarle jobbet litt med en presentasjon på formiddagen og på kvelden. Jeg var ute noen timer midt på dagen. Skulle egentlig på en lang gåtur på 2,5 time oppe i fjellet med to kollegaer av Jarle som jeg også var med i går. Vi kjørte en liten halvtime og det regna kattunger der oppe. Gjørma lå glatt og avvisende og vi bestemte oss for å returnere til Palo Alto. Gikk en god tur bak Universitetet istedenfor på 1,5 time, veldig hyggelig.

Kjørte gjennom fantastiske skoger og gleder meg til vi skal til Redwood og se på trær. Sjekk denne linken her og se på morsomme bilder.

 

Ellers har vi stilt klokka her i natt til sommertid, det betyr at vi må opp tidligere, men at det blir senere mørkt på kvelden. Tror ikke klokka er stilt i Norge enda? Fint om en eller annen kan fortelle meg når det skjer, greit å vite når dere igjen er 9 timer foran og ikke 8.

Ha en fortreffelig fin uke alle sammen!

Kaffebarsyndromet og oppskrift

Forrige lørdag tror jeg Jarle syntes så synd på meg etter dusjene jeg fikk i båt på Malibu Grand Prix at han sendte meg ut på alenetur et par timer på ettermiddagen. Jeg benyttet anledningen til å ta med pc´en og forsøke meg på Starbucksblogging. Og det var helt greit altså. Kjøpte meg først en Frappuccino med karamell og benket meg til på et bittelite bord. PC, kamera koblet til, strømuttak ved hvert bord. Hmmm. Ja, dette har jeg observert før. Jeg er ikke den eneste som møter her alene med datamaskin. Akkurat i helgen var det faktisk et par mennesker som snakket sammen. Men ellers sitter folk stort sett alene, koblet opp på nettet, krøllet sammen i en stol med maskin på fanget eller med notater utover den minimale plassen hver enkelt har til rådighet.

Så hva er dette?

På norske kaffebarer skravles det over en lav sko. Vi møtes med barnevogner, venninnegjenger, kompiser, utdrikningslag, familie. Hos oss er dette et sosialt fenomen. Og igjen, hva er det som skjer her? Her sitter det dresskledde businessmenn, classy damer i drakt, purunge jenter og studenter om hverandre.
Ikke tvil om at det er deilig å sitte på cafè med en deilig kaffe og skrive blogg, men hva skriver de andre?
Folk jobber mye her, og lenge. Og Jarle har også hatt en tendens til å stoppe på Evita på Grønland for å innta dagens første kaffekopp og komme i gang med  første økt. Der kan han sitte i fred uten kollegaer som kommer innom for å låne en bok, fortelle om hva som skjedde i helgen eller som bare trenger en unnskyldning for ikke å sette i gang med eget arbeid. Han sier det føles hyggelig å sitte der, varmt og godt, behagelig musikk over anlegget og nykvernet kaffeduft i nesen.

Ja, det kan nok være så enkelt. Folk jobber nok så mye og så lenge at de trenger et avbrekk fra kontoret med litt hjemmekoselig atmosfære.
Eller kanskje de ikke har noe kontor..

Fant forresten oppskriften på disse Oreocupcakes`ene på bloggen til ei som heter Line.
Ser jummi jummi ut og skal prøves så fort jeg har Oreo i huset

For oppskrift trykk her