1 år som løper

Det er nå ett år siden jeg startet å løpe og jeg registrerte første tur 5. februar 2011. Jeg har beveget meg med begge bena løftet fra bakken på samme tid tidligere også, men helt sporadisk og oftest i forbindelse med oppvarming i andre idretter.

Men 2 barnefødsler begynte å sette sine spor, samt det faktum at det å være 30 + også endret både fasong og metabolisme. Jeg begynte å bli ordentlig misfornøyd og i løpet av jula før den store Amerikaturen som startet 4. januar antok badevekten nye høyder (i ugravid tilstand) og humøret tok veien i motsatt retning. Mye stress før vi dro med utleie av leilighet, pakking, sistelitenavklaring med visum og et minimum av trening. Antall treningsøkter etter at Fredrik ble født i 2005 ble aldri noe å skryte av selv om jeg i hele perioden har hatt timer på SATS.

Men så...
Jeg gikk for første gang på lenge mot en tilværelse som ikke bare skulle bestå av jobb, barn og forpliktelser i 20 minusgrader til en hjemmetilværelse i USA med kun familien å tenke på mange + grader. Den første tiden måtte vi finne bolig, kjøpe bil, finne barnehage og skole og få mye formalia på plass før skuldrene kunne senkes.
Så altså; 5. februar var jeg for første gang på tredemølla i "the community house" ved leiligheten vår med en gryende plan om å begynne å løpe, slik jeg hadde observert mange andre Californiadamer gjøre. Det var tungt og kjedelig. Jeg har virkelig hatet å løpe. Men så løsnet det liksom. Etter 2-3 uker hadde jeg en løpetur ute, i passe fin temperatur der det ikke var slitsomt i det hele tatt, jeg kunne sette opp tempoet og forlenget turen underveis. Denne "flyt-opplevelsen" eller "å bli fylt av endorfiner" eller "å fly" skjer ikke hver gang man er ute. Men de gangene man har det sånn blir ihvertfall jeg fylt av glede og lykke. Det å kjenne at kroppen fungerer, at den er sterk og klarer mer når du pusher den litt.
Det drev meg videre. Jeg talte kilometre og målte i Google earth de gangene jeg var ute og løp før jeg fikk en Garminklokke med GPS av min løpevenninne, Christine. Jeg rundet snart min første mil og det å kunne konkurrere mot meg selv, å se underveis hvor fort/sakte det gikk, å se svart på hvitt at det faktisk gikk fortere og fortere etterhvert. Det begynte også etter noe tid å krible i kroppen når det gikk dager mellom hver løpetur og det gikk en bølge av lettelse gjennom kroppen når skoene var snørt på, GPS`en startet og musikken bruste i ørene mens beina satte avgårde. Løping ble equivalent med velvære og egentid og jeg tror ikke det var ofte jeg hadde mindre enn 3 løpeturer i uka, samt Bodypump og Yoga. Kroppen responderte selvfølgelig også. Ble kjempesulten og foret den med stort sett det den ville ha (mange Frappucchinoer på Starbucks med karamell), men allikevel trakk den seg sammen noen steder og økte muskelmassen noen steder.
Jeg begynte også å blogge og fulgte kjente og ukjente som drev med det samme i Norge. Det var også veldig motiverende, å lese om sorger og gleder og erfaringer gjort av andre. Anna og jeg møttes i New York i juni og løp 10 kilometers løp i Central Park -en nesten surrealistisk start på løpekonkurransekarrieren min. Også svigerinne Silje og hennes søster var med til New York.
Løp også et 10 kilometers løp på Stanford i juli, satte ny rekord på 10K og den står fortsatt som min raskeste noen gang, 51:40min.

Det føltes veldig bra og da vi vendte snutene hjem i midten av august var det med en ny livsstil i kofferten og en kropp jeg likte å drasse med meg. Jeg var selvfølgelig veldig spent på om full jobb og mas og kjas var forenlig med denne nye stilen, det hadde jo ikke gått så greit før vi dro? Men kriblingen i kroppen holdt seg og trakk meg ut i regn og vind og i september løp jeg min første halvmaraton. Fantastisk følelse å kunne løpe så langt uten egentlig å bli altfor sliten, målet mitt var bare å gjennomføre, helst under 2 timer og jeg løp jevnt og hadde det gøy.

Men så kom vinteren her til Noreg. Finnes ikke dårlig vær... Jo, når det gjelder løping så gjør det faktisk det. Snøpisking i ansiktet, løssnø og is er ikke noe man kan kle seg for å takle. Brodder, ja, men ellers har det vært utfordrende å komme seg ut i mørten.
Målet ble derfor gjennom vinteren å holde et minimum på 80 løpte kilometer per måned. Klarte det nesten både i november og desember. Men så begynte jeg å bruke Endomondo og ikke Garminklokke. Veldig enkelt med alt i en duppedings. På tur har jeg nå kun med Iphonen som har musikk og Endomondo som med GPS måler alle løpeturer og laster opp til et program med statistikker og annen moro. Man får "venner" på samme måte som på facebook, bare at dette kun handler om trening. Man ser hva vennene gjør og man kan gi oppmuntringer underveis (som blir lest opp i høretelefonene mens man løper, man kan kommentere og "like".
Og så poppet det opp en "challenge" som innebar å registrere antall løpte kilometer og sammenlikne med de andre som var med. I den norske varianten jeg var med på var det ikke så mange som deltok, flere i en internasjonal variant. Men i den norske så jeg jo hvordan jeg løp forbi noen og så ble jeg liggende et par kilometer bak en annen. Dette ga meg fullstendig blod på tann og 80 kilometer ble i januar 124 kilometer.
Og nå er februar i gang...

Det har gått ett år og løping er gøy, det gir overskudd og jeg kan sitte her i sofaen med en hel pose banansjokolader etter å ha spist is til dessert.

Ja, det har blitt en livsstil nå.

Vi har kjøpt hytte/hus!!!!

Lettere euforisk!
Har kjøpt fritidshuset oppe i Osen (se forrige innlegg)
og er klar for Bodypump timen min nå kl 20 og har 13 på venteliste.

Hurra!

Kickstart på 2012??

Tja..
Ikke kickstart akkurat, men er i gang med treninga ihvertfall. Jula har blitt et matgilde uten sidestykke og kan ikke skryte av at jeg har klart å legge godteposen på hylla på nyåret heller. Men det ble ribbe og rødkål, til tross for knust komfyr bitte lille julaften.
Og så var vi så heldige å bli invitert til Osen i nyttårshelga, der venninnen min, Silje og familie, har hytte. Masse snø og masse hyggelige mennesker gjorde det til en kjempefin helg. Vi fikk dratt med smågutta på langrennstur, og stakkars lille 4 åringen måtte gjennom 5 kilometer på sin første tur... Og nå sitter nok mange og tenker, de skal ikke gå lenger enn til cafeen og tilbake, eller hun der piner det stakkars barnet, eller nå er løpet kjørt -han kommer til å knekke de skia så fort han får sjansen...
Først, vi var ikke klar over at det var så langt, så; han ble hjulpet opp alle bakkene -han kan ikke fiskebein, videre; vi storkoste oss i nedoverbakkene og kauket ut i skogen at vi hadde vunnet førstepremien (det likte han godt) og folk heiet på oss i løypa. Han var veldig stolt etterpå og I promise: no tears!! :o)
På søndagen fikk vi damene oss en liten skitur i snøføyka alene -deilig.

Ikke mange som hadde sånt vær eller føre på nyttårsaften!

Fornøyd 6 åring

Liten gutt får hjelp av Jarle og Bent.

Veldig fornøyd og stolt

(og mener selv han gleder seg til neste langrennstur...;o) )

Første løpetur fra jobb i det nye året ble med brodder. Det var griseglatt. Hadde også sekk og brukte sånn ca en evighet på de stakkarslige 5 kilometrene hjem. Lite kick i det altså.

I dag har jeg kjørt det nye Bodypumpprogrammet for første gang, release nr 80. Veldig gøy med ny musikk og noen nye øvelser. Det er blandt annet en utfall bakover der man kommer tilbake og hopper på et ben..og skjønner du ikke hva jeg mener så kom på Bodypump på SATS Kampen en tirsdag klokka 20.00, så skal jeg vise deg! For her kicker det ihvertfall!

Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal få til å løpe litt mer. Målet må jo være å løpe flere kilometre i 2012 enn i 2011. Konkurransen er i gang...

Ribbe + langtur = sant

Hadde med løpeutstyr på jobben 22. desember, men måtte som tidligere beskrevet en tur på legevakta den dagen. Ble etter det bare tid til en kort tur hjem fra jobb på lille julaften.

Julaften var veldig hyggelig med feiring i heimen x2, først grøt og så ribbe. Gutta var i godt humør og takknemlig glade for gaver og mat.
Selv spiste jeg så mye ribbe og tilbehør at jeg ble helt dårlig. Og gleden var derfor stor 1. juledag da noen av disse overskuddskarbohydratene kunne forbrennes.

Pepperkakeborgen ble skåret ut på frihånd lille julaften og satt sammen på julemorgenen. Bedre sent enn enda senere..

Det koselige julelyset er fra Oscarsborg utenfor Drøbak. der har de lysstøperi.

Borgen har en utedo på gårdsplassen, snø rundt omkring og en snøhule med seigmann i

Jarle tok med gutta ut på skøyter og jeg la i vei full av bra utstyr. Bukse med vindstopper, ullboxer med vindstopper, ullsokker, ullgenser, tynn fleece og ny tynn løpejakke. I løpebeltet hadde jeg med 2 flasker solbærsaft (som ble deilig klissete av masse godt sukker -jeg lever ikke på lavkarbodiett) og nye brodder. La ut i rolig tempo og etter 13 kilometer følte jeg at jeg kunne fortsatt et helt maraton. Og etter 17 kilometer og dørterskelkryssing kan jeg ikke kjenne en eneste plage. Akillesen er fin, knærne og hoftene er som før jeg løp, ryggen verker kun etter turer med sekk.
Det gikk ikke fort, men holdt lenge. Nå er det klart for kule isdag nr.2.. (eller juleselskap nr 2 om man skal hjelpe Iphonen å stave..)

Broddene fikk jeg av Jarle og de er kjøpt på sporten. Kastet esken og vet derfor ikke hva de heter. Brukte dem vel en kilometer fra Ekebergsletta, krysset over til Jomfrubråten og ned til Solveien der jeg kunne ta broddene av igjen.
Nå har jeg ikke løpt lenge med dem, så jeg vet ikke hvordan de vil påvirke foten. Men på min korte tur føltes det bare supert å sitte fast i isen.

Myke og enkle å ta av og på

Fine "håndtak" å holde i når de ikke var i bruk.

Hadde belte med broddene i på vei oppover, men det går altså helt strålende å holde dem i hånda. Tidsbesparende hvis man må ta dem av og på.

Byr ellers på dette rockebildet av fornøyd 6 åring med ny lekegitar:

Headbanging gjør bildet litt uklart...

Løpefølge fra jobb

Kollega Sara har blitt supersprek etter at hun ble mamma for andre gang i juni i år. Og mens kjærsten har tatt deler av distriktsturnus langt hjemmefra i høst har hun løpt rundt på Ekeberg med vognen først.
Og hva er bedre enn følge hjem fra jobb? Både sosialt, drahjelp og effektivt.

Jeg følte meg voldsomt priviligert og lettere euforisk der vi sto i Sinsenveien med byen foran oss og lav, rød vintersol fortsatt hengende over horisontkanten.
Særlig jevnt tempo løp vi ikke i, og røde lys, generell trafikk, skolisseknyting og sekkreim som løsnet ga oss et par uplanlagte pauser. Sara ville opp Kongsveien på nedsiden av Ekeberg og jeg ble med på en ekstra runde opp. Egentlig har jeg jo bare 5km hjem og jeg benyttet anledningen til å få meg en halvlang tur. Kongsveien ble forsert -for min del for andre gang, og den er altså så kjedelig og kjip! Og smal sånn at vi halve veien måtte løpe etter hverandre.
Ved Jacobs skiltes vi og jeg kjørte på litt ekstra de siste 4km hjem. Hadde en heftig flyvetur da jeg krysset en vei på sebrastripene nede i Vallhallveien, men klarte å holde meg på beina.
Ryktene går om at det er krise på 3 leveringsfronter: smør, biff og brodder. Skal forsøke å finne brodder i dag...

Mamma hentet barn i dag og sa seg også villig til å passe et par timer utover kvelden. En fin dag ble derfor toppet med en bedre middag på Oslo Spiseforretning i Gamlebyen. Kan anbefales på det varmeste. Bestill bord på forhånd og er du mørkredd er det smart med taxi :o)

Norsk julesylte kom som ekstrarett utover 3 rettersen vi allerede hadde bestilt.

Bra service, bra mat og god drikke :o)

Søndagstur til Drøbak

Gutta ble levert på døren litt før kl 13, ferdig utekledd og med hver sin youghurt i hånden. I en boks hadde de også med pepperkaker med MASSE melis. Deilig å være liten gutt.
De måtte kaste i seg youghurten før turen gikk til Drøbak og svigersland. Møtte dem halvtilfeldig i byen og rakk akkurat to båten ut til Oscarsborg. Været var fantastisk med noe sol og ikke altfor kaldt. Guttene har vært her flere ganger før, men dette var min første tur ut til Kåøya. Fredrik kan mye av historien rundt Blücher og kan fortelle meg om kanoner og krutt. Og det var veldig stas å klatre på de store kanonene. Kan absolutt anbefales som turdestinasjon med barn. I kafeen var det også helt ferske boller og liten tur i tunnelene fikk vi også.

Svigers og gutta

Det var julefeiring der i dag og stedet ble etterhvert fylt opp av store og små. Vi skulle egentlig på nissetunnelsafari, men kun de ti første barna fikk bli med. Fikk beskjed om at neste runde ble om 25 minutter. Lett å si det til barn på 4 og 6 år, "nå må vi stå stille her i 25 minutter..." For det var definitivt fler enn 10 barn bak oss i køen og skulle vi få plass på runde to måtte vi forbli stående på stedet.
Ikke aktuelt, og med det rakk vi heller ikke kvart på fire båten.
Glad det ikke var så kaldt, for det det kunne blitt en skikkelig bommert. Vi tuslet rundt litt til og koste oss i fakkel- og lyspyntet festning og dermed gikk timen til neste båt ganske fort.

Tilsammen en superhyggelig dag og gutta er fulladet av besteforeldreoppmerksomhet :o)

Trening

FIkk meg også en liten løpings på formiddagen. Ulltrusa er knall den, selv om jeg fortsatt ikke er helt sikker på hva slags effekt som er ventet av vindstopperen...
På typisk null-føre var glatt rundt omkring og spesielt på småveiene der det kjører lite biler. Ingen Iphoneknusing (den ligger i baklomma og vil være svært utsatt om jeg skulle ta en bananskallglide og lande rett på bakenden/stjerten/fua/rumpa., men det var søren meg nære på. Tror jeg må revurdere plassering av Iphonen, har sett vi på SATS har fine armfester til telefon og håper på en sånn i gave fra jobben i år :o)

Hjemme alene

Det er lørdag og fra at dette lenge var helgen da Jarle skulle på julebord både fredag og lørdag og jeg skulle ha barn både morgen og kveld ringte plutselig mamma og lurte på om hun ikke kunne låne smågutta for baking og grøtspising. Og å låne bort gutta en natt er ganske så godt.
Orken til å finne på de store sprellene var i grunn fraværende (skal til London med jentene neste helg..), så planen ble å ta det som det kommer. Av og til er det godt å bare slappe av og få sovet lenge og uavbrutt.

Tok med minsten på SATS Storo. Han synes det er så stas. Og jeg må jo bare utnytte meg av dette så lenge han synes det er gøy. Etter time i sal/barnepass tusler vi litt rundt i butikker -kjøpte i dag kule pepperkakeformer som skulle brukes hos Moa, og så går vi på cafè. Teodor vil helst på MsDonalds hver gang og jeg vil helst ha grovbrød. Vi møtes ved å kjøre annenhver.

Klokka 16 var de håpefulle avlevert (inkludert mannen) og jeg dro på shopping/vindusshopping. Tar tid å tenke ut julegaver og jeg liker å kikke og se hva som finnes.
Hadde også planlagt å kjøpe en refleksvest som ikke henger og slenger og måtte (??) innom sporten. Endte opp med denne kule vesten og ullunderbukse, blir så kald på rumpa når jeg løper..

Gleder meg til løpetur i morgen og håper på sol, sol, sol

Vet ikke om det synes på dette bildet som via overføringer til blogg har blitt ganske mørkt, men det ser ut som den har gylf, til tross for at dette er en jentemodell. Neida, det er ingen gylf, men en vindstopper...??? Vindstopper? Er jeg helt ute eller? For jeg skjønner rett og slett ikke helt hva den funksjonen skal være god for..

Og i kveld er jeg altså helt alene hjemme. På vei hjem fra shopping ringte jeg sushien på Vålerenga og hentet hjem godtallerkenen du ser lenger ned på siden. Og JAMMI!!! Never Forget Sushi i Strømsveien har fantastisk god sushi og er virkelig verdt et besøk. På bildet ses 12 av mine favorittbiter; shrimp tempura. Varme og sprø. Mmm

Og etter Sushien ble det håndballkamp (ikke så stas da Norge tapte), seigmenn, sjokolade og potetgull. Kan jo ikke akkurat si at musene danser på bordet når katten er borte, men raide skapet, ja det har jeg fått til.

Mmmmmmm

Ellers er hverdagen også i desember tett og enda tettere enn til vanlig. Men innimellom har vi allikevel tid til både pynting og juleforberedelser.

Litt julestemning med pepperkakebaking og glade gutter

Begynner å komme i julestemning jeg, selv om snøen lar vente på seg.

God jul!



Jeg besto!

Jeeyy!
I august var jeg på 24 timers kurs i Bodypump. Jobber som instruktør på 14. året og SATS valgte i mars i år å ta inn LesMills konsepter med Bodypump som et styrkealternativ til våre først Styrketimer og senere Powertimer.
Så da var det bare å henge seg på. Trente denne timen stort sett to ganger i uka i hele USA-perioden (for nye lesere kan nevnes at vi bodde rett sør for San Francisco i 7 måneder fram til aug i år, derfor Golden Gate bridge etc på bloggen).
For å bli sertifisert må man filme seg selv mens man underviser timen, med minst 5 deltakere og uten å pause filmen eller sette sammen flere deler. Man blir så vurdert ut i fra om man har lært seg timen utenat og kan koreografien (timen er videostyrt og man skal gjøre 100% det samme som er i programmet), man skal time alle beveglser til musikken, gjøre alle øvelsene helt korrekt (noe SATS instruktører har hatt litt problemer med da vi på Styrke og Power utførte øvelsene og instruerte dem litt anderledes enn LesMills gjør), man skal fortelle korrekt hva man gjør og hva som skjer og helst ha litt magic på timen også. Uhhhhh

Filmingen var forferdelig, hater å stå foran kamera.
For vel en uke siden fikk jeg endelig streamet filmen over til LesMills, 2 dager før fristen for innsending gikk ut.
Pulsen økte drastisk da jeg allerede etter 6 dager fikk mail tilbake. Men som jeg allerede har fortalt så kom det godt nytt i inboxen. Så nå er jeg sertifisert og kan ha bodypumptimer hvor som helst i hele verden. Så hvis det blir tur tilbake til USA så kan jeg ta meg en liten bijobb :) Vi får se

Utfordring på hjemveien

Som den utslitte og tidssammenklemte nåtidskvinnen jeg er, har jeg forstått at disse transportetappene er gull verdt. Og for min del er det turene hjem fra jobb som kan fylles opp med forskjellige aktiviteter. Til jobb når man begynner kl 8 er liksom ikke like festlig, da må jeg ha tid til å dusje på jobb og såå tidlig orker jeg ikke stikke hjemmefra. Antall treningsøkter generelt i uka blir begrenset grunnet familieaktiviteter og en bedre halvpart som også vil ha sin andel av de dyrbare ettermiddagstimene. Det hjelper jo ikke på at jeg også har ettermiddags- og nattevakter slik at antall ettermiddager å velge mellom krymper. (Heldigvis får jeg stort sett trent før vakt).

Men turene hjem fra jobb altså. Nøyaktig 5,0km fra dør til dør. Har hatt noen turer med en ekstra sløyfe oppe ved Aker før jeg har vendt nesa hjem. Men i dag hadde jeg dårlig tid. Fellesmiddag med familiene Fresk-Kristiansen og Vikesund-Jensen (kompisene til Fredrik med familier) startet halv fem og det er som nevnt ltt godt med en dusj før man menger seg med den gemene hop. Fant derfor ut at jeg skulle løpe fort. For meg er alt raskere enn 5:30 per kilometer fort, så ambisjonene var ikke så høye. Med musikk på øret og Endomondodama som fortalte hvor fort det gikk per kilometer var det ganske gøy å pushe på. Var hjemme på 25.15min, snittfart på 5:03. Kjempefornøyd jeg, og absolutt noe som frister til gjentagelse. Må jo være en OK måte å få litt tempo i beina på også, eller?

Andre forslag til hva jeg kan finne på på 5kilometer?

Fakkeltog på Vålerenga

Dette er en utrolig hyggelig tradisjon. Hvert år møtes små og store Vålerengaborgere, venner, familie og andre patrioter opp til denne hyggelige adventsfeiringen. I år var det behagelig 9 varme grader mot fjorårets -20.. Hele toget fram til tenning av julegranen var rett og slett kjempeflott og en komfortabel vandring blant småhus, skole og kirke. Regndråper og antydning til storm gjorde allikevel ventetiden på godteposene til en utfordring -for de voksne. For dette syntes barna var helt greit, for nissen, og det han har i sekken, er verdt å vente på!

Dette er Fredrik med kompisene Arvid og Jakob.

Teodor med nisselue ytterst til høyre

I toget fikk de voksne holde faklene

Det blir ikke nok tid i hverdagen til så mye blogging som jeg vil, men nå har jeg ihvertfall funnet ut hvordan jeg kan sende Iphonebilder direkte til bloggen, så nå tror jeg at jeg kan blogge direkte fra den -selv om det ikke er så morsomt å skrive lange tekster på telefonen. Stavekontrollen på Iphone er jo noe for seg selv også, noe Iphone-eiere sikkert skjønner.

På fredag hadde vi (jentene på jobben og spesielt de jentene jeg jobbet med i fjor, Sara og Marte) invitert oss selv til årlig julefest hos overlegen på avdelingen vår. Skal ikke gå noe mer i dybden på dette, men tradisjonen tro sabler vi champagneflasker på disse festene. Og det er moro og det er det jeg skal vise bilde av. Fram til i fjor trodde jeg sabling betø å slå av korken. Jeg har forstått og erfart at det er hele tuten som sables av og i år gikk det på første forsøk. Sabla moro altså -og bør forsøkes.

Vi har gjort dette med en diger samekniv.

Trening

Jeg har allerede nevnt at det er både adventstid og at det har vært godt og varmt i hovedstaden i dag. I tillegg varmet solen fra skyfri himmel i mange timer på formiddagen. Jarle tok med gutta på lekeplassen og jeg fikk en fantastisk løpetur opp på Norstrand og Ekeberg. Nå er det flere som har snakket så mye om Solveien på Nååårstrand, så i dag benyttet jeg anledningen. På kartet var det lettest å komme dit via Kongsveien fra Gamlebyen og det betø også litt nedover som oppvarming. Men så kom det stigning gitt. Ikke det at Kongsveien er så sinnsykt bratt, men det er jeeevn stigning leeeenge. Og det er smalt og i grunn ingenting som skjer. 500 meter mellom hver sving. Men ikke en sjel sett bort fra meg, ås det var god plass på smalt fortøy, og for en vy!!! Sola i ansiktet, musikk fra telefonen, dama på Endomondo som fortalte hvor sakte det gikk ;) og alt var bare så deilig perfekt. Ut i Solveien økte antall kvadratmeter per hus seg til sikkert 300 kvad i snitt, men det fineste var noen store, flotte, hvite herskapshus med grønne plener som strakte seg rett ut mot Oslofjorden der nede på andre siden av Mosseveien. Få biler og sol gjorde dette til noen perler av noen bolighus.

Men det er bare å innse at våre barn hadde blitt noen hakkekyllinger av å bo der oppe. Bilparken så like dyr ut som husene og den 11 år gamle Passaten vår der Teodor har dratt løs døra på hanskerommet, hengt i vindusviskeren på bakruta til den ikke virker mer og fuglene har skiti på lakken hele sommeren så den har etset bort ville gjort det vanskelig å være Hildrumgutt på Nååårstrand.

Ække så fine på det vi. Vålerenga er liksom akkurat passe for nå.

Løpeturen endte på 12,5km i rolig tempo. Pulsbeltet lå igjen hjemme, så her var det den gode følelsen som styrte farta.

Tips utbes om Endomondo

Langt mellom bloggeslagene, men sånn kan det bli i en hektisk småbarnshverdag. Det har kanskje ikke vært de store tingene å skrive om. Ikke at jeg generelt blogger om så store ting, men det har vært MYE hverdag.

I helgen har jeg hatt vakt. Begynte ut med tilstedevakt fredag og hjemmevakt til 10 lørdag. 24 timer fri før vakt søndag og hjemmevakt nå fram til jeg skal på jobb i morgen tidlig klokka 8. Jeg må være tilgjengelig på telefon og kunne komme inn på 30 minutter.
Så hvordan få til trening da? Og hva gjør resten av familien når mor er borte hele dagen?
Jarle tok med gutta til Drøbak og med middag og kino der ute ville de ikke komme hjem før klokka 20. Og jeg hadde tilstedevakt til 18...
Duket for langtur, tenkte jeg. Men vakttelefonen?

Fullt utstyrt med ullundertøy og vannavstøtende jakke og tights la jeg i vei, med vakttelefon i den ene hånda, Garminklokka på samme arm, IPhonen med musikk og så har jeg lastet ned Endomondo. Et program som logger løperuta, fart og som sier i fra hver kilometer hvor lang tid det har gått og farta på siste kilometer.
Så var det å starte Garminklokka (ville sammenlikne de to for å se om de målte samme avstand), starte Endomondo og holde vakttelefonen slik at jeg ville kjenne om den vibrerte og Iphonen i baklomma.
En stund vurderte jeg å løpe med det originale hodesettet slik at de kunne bruke min telefon istedenfor vakttlf og at jeg kunne svare underveis. Men hallo, å løpe med 160 i puls og svare på spørsmål om dårlige pasienter ble litt vel sært, selv for meg. Så da telefonen ringte, et sted på Nordstrand, stoppet jeg pent opp og svarte på spørsmål før jeg løp videre. Hadde også planlagt at jeg kunne praie en taxi om jeg måtte rykke ut (sjelden).
I lett yr har jeg underveis klart å stoppe Garminen mens jeg tørket av den. Det gikk i følge Endomondo ca 500meter før jeg oppdaget det. Fint med dobbeltlogg altså.

16 deilige kilometre ble tilbakelagt i bedagelig tempo. Opp Ekebergskrenten, forbi Nordstrand og snudde et sted etter Sæter. Lett yr i luften, fin temp, tåke på vei opp, men fantastisk utsikt over Oslo by i vintermørket og opplyst av millioner av lys på vei ned. Liker godt den ruta og den fine byen vår.

Nå nyter jeg søndagskvelden med et lass på tallerkenen med lasagne fra i går og salat med masse rømme. For nå trengs det påfyll. Det er så digg å kunne spise så masse (matmons, godtemons, sukkertann og you name it...)  uten å ha et kvekk av dårlig samvittighet :o)


Og så til spørsmålene jeg sitter igjen med etter min første tur med Endomondo:

Hvordan få loggen over på bloggen?
Kan man få den til å si i fra hver 2. kilometer ikke hver eneste?
Andre tips for hvordan man kan ha glede av endomondo?
Hva slags pulsbelte passer til og hvor får jeg kjøpt det?

Og der dalte det en kjempepose med Laban juleseigmenn ned i fanget mitt fra svigernissene i Drøbak. Den får nok bein å gå på lenge før det blir lørdag igjen. Nam, nam.

Novemberhelg 2011

Mørk, mørkere, mørkere og mørkere skal det bli.
Men nå har jeg egentlig kommet til at det er litt koselig jeg også. Jeg tenner stearinlys i alle kroker så fort klokka nærmer seg 17 og når det ikke er kaldere enn det er nå så er det jo bare deilig å komme seg ut med stor vinterjakke på.
Det er klart jeg er misunnelig på mamma som er på Canariøyene og den mellomste søsteren min og mannen som skal til Sør-Amerika om kort tid for å bli stjerner (mer om det får komme når jeg får høre mer..). Men vi har ingen umiddelbare planer (eller tid) til sol og kos, så da får man gjøre det beste ut av det her i gamlelandet.

Av alle ting har jeg begynt å forberede til jul!! Var på ikea for et par uker siden og der var det selvfølgelig full jul allerede. Har kjøpt inn noen stjerner, lys, hjerter og annet krims og krams som skal opp 1. desember. og pepperkakedeig selvfølgelig. I år skal vi lage landsby...

Den milde temperaturen gjør det fint å trene ute. Men så skal man ha tid til å trene også da. Siste uka har således vært hektisk, men har fått lagt inn transportturer som Anna så fint kaller det. Altså løping til eller fra jobb, eller andre transportruter der man må flytte seg i løpet av uka. Har bare 5km fra jobb og hjem og utforsker nå andre ruter enn straka vegen for å få inn litt "mileage". Turene forrige uke gikk begge i fantastisk ettermiddagssol og turen uten sekk gikk også relativt fort, snittfart på 5:10 -raskt for å være meg. Sekk er noe herk.

Ellers  har jeg vært med Kristina et par ganger denne uka. Hilste på henne første gang på Kriminologi grunnfag (DET er lenge siden det), så ble vi kollegaer på SATS (og det er vi enda) og så studerte vi begge medisin i Oslo og er således kollegaer x2.
På lørdag tok vi med min minste på 4 og hennes eldste på 3 og dro på trening på SATS Storo. Gutta løp rett inn i miniSATS og frydet seg større over å være på "treninga". Kristina og jeg følte på luksusen over å være deltager på time, på en lørdag -uten barn, og kjenne svetten renne nedover ryggen.
Gutta var noen engler på kafe også og ble belønnet med brødskive med leverpostei og sjokoladekake til dessert. Kostelige da de gliste mot kameraet med sjokolade både her og der.

Etter inntak av ny energi dro vi bort til den nye G-Max sportsbutikken over veien. Der er det nemlig et klatretårn med tilhørende raskeste vei ned gjennom nettverk av gummibånd. Teodor og Markus utfordret skjebnen og forsøkte både rumpa først og hodet først, lag etter lag nedover. Dette kan nesten ikke beskrives, men har du en tasseladd som liker litt action (og du trenger å handle sportsklær i barneavdelingen) så er virkelig dette noe å anbefale. Gutta var nesten like svette som vi var etter treningstimen.

Kikker man litt i bakgrunnen ser man nettene som man kan falle gjennom (og der tempoet kan bli høyt om man treffer "hullene" med samlede ben.

En lykkelig Teodor oppe til venstre

Filming av Bodypumptime

For de uinnvidde jobber jeg også på SATS. Det har jeg gjort i snart 14 år nå. Gjennom studietiden hadde jeg opptil 7 faste timer i uka, men nå er jeg nede i beskjedne 1 time i uka. Jeg elsker å instruere. Det er givende å forsøke å motivere kundene til å ta de siste repetisjonene som de egentlig ikke orker.
Jeg har èn Bodypumptime i uka. Konseptet er nytt på SATS, men har eksistert i relativt lik form siden 1991. Konseptet er fra New Zealand og er en utholdende styrketime med mange repetisjoner og lite pauser. Man blir "hverdagssterk" og det er gøy.

Jeg var tidligere i høst på et 24 timers kurs som man må bestå for å få lov til å instruere timen. Videre må man innen 3 måneder etter avsluttet kurs filme en time og sende den inn for godkjenning. Datoen for siste innsendingsmulighet nærmer seg og det var på tide å krype til korset.
Åhhh, som jeg hatet underveis. Det føltes som å holde en time jeg ikke var helt forberedt til. Pulsen lå sikkert i snitt på 170 og det bzzzet i hodet gjennom hele timen og jeg hadde alt fokus på meg selv og alt jeg skulle si og ikke si. Og jeg som egentlig synes dette er så gøy! Kan ikke huske om jeg hadde øyekontakt med noen underveis en eneste gang.
Har enda ikke orket å se gjennom filmen, men det spørs nok om jeg ikke må filme en runde til..

Takk til Pål som hjalp meg med stativ til kameraet og innstilling så jeg kom meg i gang på tiden og til Diana som ga meg tilbakemelding og støtte før, under og etter timen :o)

Lørdag i skogen

Mye snørr og gørr og hosting for tiden, men lørdagen ble en fin dag der jeg først fikk med meg en super Powerstep på SATS Storo. Har vært på timen mange ganger, men aldri med den instruktøren. Hun gjorde enkle, harde øvelser og var i god form selv. I tillegg hadde jeg på tunge vekter og er stølere i dag enn jeg har vært på lenge! Deilig!

Men det var bare starten på treninga for dagen. Vi pakket med oss dyner og klær og dro opp til Jarles søster Astri med familie som bor på Skullerud. Gøy for ungene å henge sammen og fint for oss voksne å henge sammen og være litt sosial når man egentlig ikke har så mye energi til overs.
Og på toppen passet Astri gutta våre (i tillegg til sine to egne små) mens Jarle og jeg fikk oss en løpetur i lysløypa.

Fin temp ute. Har skaffet meg en kjempedeilig tynn ullgenser fra Nike som jeg kommer til å bo i. Tynn løpejakke over og lue på toppen.
Det var allerede mørkt da vi la av gårde og da jeg egentlig hadde lyst til å løpe mot venstre ved Skullerud skole til Rustadsaga var det liksom ikke noe alternativ da lysene mente at vi måtte ta turen ut til høyre. Så lenge det svinger tilbake mot venstre og Nøklevann etterhvert så er det vel greit tenkte jeg. Og etter en stund kom vi inn på løypa rundt Nøklevann og jeg var igjen på kjent vei (fikk etterpå vite at dette første øyeblikket med gjenkjennelse var av havnehagen ved dette dødens hus ved Rustadsaga.. Godt jeg ikke var alene..).
Vi fulgte veien en stund, men så ble det mørkt igjen gitt, ihvertfall langs veien, og lyset, det fortsatte ut i sumpen.. Ja men, nå som det var så enkelt og greit! Så da ble det hopping og listing og klatring og plumping og skliing og lavt tempo en drøy kilometer, tenker jeg og da vi igjen kom ut på en vei var det ikke en vei jeg hadde sett før. Sto litt rådville før det kom en dame løpende som heldigvis visste hvilken vei vi skulle.
Tilbake på veien rundt Nøklevann var det heldigvis lys hele veien rundt og vi endte på litt over 11 kilometer på godt over timen.
Merker godt at det ikke blir like mye løping som før. Tempoet går ned. Men det føles fantastisk godt å løpe og kjenne at beina fungerer og er seige og det er definitivt det viktigste.

Gjennomsvett, varm dusj, lasagne og rødvin.
Det gode liv.

Første tur med Iphone

Ja, det tok sin tid gitt.
Og for de som fulgte bloggen mens vi var i USA så erindres kanskje en lett ilter og aggresiv norsk husmor som ikke fikk kjøpt Iphone der da de ikke fungerer i Europa. Han i Applebutikken foreslo at jeg kunne ha amerikansk abbonement i Norge!!!!!

Men så kom vi hjem og jeg kunne endelig få meg den etterlengtede duppedingsen. Og her kommer i grunn årsaken til at jeg ikke har skrevet om dette tidligere. Jeg klarte altså å prestere å bestille Iphone3.. Åhh, som jeg gremmet meg da jeg fikk den hjem i posten. Og så måtte den sendes tilbake og skjemaet som skulle følge hadde jeg kastet (eller hadde gått med i dragsuget som tegnepapir), så det tok tid. Fikk etterhvert beskjed om at telefonen var ankommet og at jeg kunne bestille ny. Men neida, det gikk ikke. Ringe, ringe. Prøve igjen. Neida. Ringe, ringe. Legge inn bestillingen manuelt (tok 33 minutter og 24 sekunder).
Men kom det noen telefon?
Neida. Ringe, ringe. Og så klarer de altså prestere å si at de har sendt den til min gamle adresse og at den må være riktig for de bruker adr via folkeregisteret. Hallo liksom!!! Vi flyttet for to år siden. Jeg sendte selv flyttemelding for alle fire. Alt av selvangivelser, barnehage- og skolepapirer etc kommer frem.
Suppa endte med at jeg måtte dra til mitt gamle postkontor og spørre om de kunne være så snille å gå gjennom alle pakkene de hadde og se etter min telefon. Tommel opp for Posten! Dama satte i gang, men ba meg om å ikke ha for høye forhåpninger. Men så kom hun smilende tilbake, og hadde det ikke vært for glasskilleveggen hadde vi klemt hverandre! Vi var kjempeglade begge to :o)
Men microSIM kortet fant vi ikke, så jeg måtte kjøpe et nytt. En lang rundtur med en trøtt Teodor på slep endte med kort til 199 kroner.
Det verste er i grunn at jeg har betalt abbonementet mitt helt fra den dagen jeg bestilte den første telefonen. Arg.
Noen som lurer på hvem dette er?
Jeg har vært fornøyd i veldig, veldig mange år og Moobi som de bruker som telefonleverandør har jobbet hardt for å hjelpe meg.

TELE 2

I denne saken bør dere skamme dere. Dette var virkelig ikke bra.

Trening

Men i dag var jeg da på første løpetur med telefon og Ipod og kamera. La ut i det solen sank ned borte i vest og utsikten fra Ekeberg var upåklagelig! Løpeturen opp Vallhallveien for å rekke den siste sola var ikke veldig behagelig, men betalte seg da jeg kom litt opp i høyden.

Fra Ekeberg og vestover

Mot øyene og Nesodden bak til venstre

Det ble ikke så voldsomt med kilometre denne måneden, men med den temperaturen vi har nå vil det bli mange, fine turer til uten at det er altfor ubehagelig. I dag var det nok med lang tights, ullsokker (jeg er frysapinn), tynn ullgenser og vindjakke.

Halloween

Halloweenfeiringen i går var veldig hyggelig. Hos Silje og Bent på Tanum var huset pyntet med edderkoppspinn og spøkelser. Gutta frydet seg (to og to er like gamle) og foreldrene ble rett og slett trøtte før barna og vi valgte å kjøre hjem da første barn viste tegn til at festen var over. Ingen grunn til å legge barn der ute når vi var fire voksne som såvidt klarte holde øynene åpne.

Skumle 4-åringer

Min til venstre

Dekket Halloweenbord og Teodor var SULTEN.

"Kommer dere ikke snart?"

I dag har jeg vasket hus (mens Jarle tok gutta på lekeplassen), vi har kost oss og Jarle og Teodor bakte kanelboller, Fredrik har besøkt kompis Arvid rett borti gata. Deilig søndag.

Kjærstetur til Ullevålseter

Dette er vel 4. gangen den franske barnevakten kommer og snakker engelsk med guttene og Jarle og jeg la ut på vår 3. tur fra Sognsvann.
Den bakken opp til Ullevålseter er tung altså. Men det var deilig temperatur, opplyst løype og godt underlag. Og kjærsteturer er en veldig fin måte å være sammen på når hverdagen fylles med tidlige morgener, jobb, henting, bringing, middagslaging, leking, lekser, legging og husarbeid. Vi synes ihvertfall det er gull verdt og prioriterer barnevakt slik at vi får disse turene sammen. I dag spiste vi sushi etterpå og møtte en kompis av Jarle på Løkka til slutt.

Hadde med lykt for sikkerhets skyld, men ikke behov for det i dag.

Og i morgen blir det Halloweenfest på Tanum.
Knask eller knep?

100 mil

I løpet av dagens tur rundet jeg 1000 kilometer. Det er kanskje ikke særlig mye magisk ved det, men for meg som før 2011 aldri hadde løpt 10 kilometer sammenhengende føles dette temmelig langt.
Jeg er mest fornøyd med at jeg har klart å endre livsstil og holdt den over så lang tid. Fra et litt for slapt tobarnsmor-, sofaslitende- og fulltidsjobbende liv til en mer aktiv livsstil der løping er et must for at jeg skal føle meg bra.

Jeg ser med gru at mørket kommer, at kulde kommer krypende, at isen ikke er så langt unna og at antall kilometer løpt per måned begynner å bli faretruende lavt. Jeg er selvfølgelig litt engstelig for å falle tilbake til gamle synder, jeg er så vannvittig glad i godteri og går og snoker i skapene stort sett hver kveld.
I de periodene jeg trener mest, spiser jeg også mest -og da går det i mer frokost, mer lunsj, mer middag. Og ikke fullt så mye snop. Og de kakene og sjokoladene og bollene og vaflene og alt det andre jeg gufler i meg rundt omkring inntas da med god samvittighet fordi netto forbruk av kalorier tillater slike utskjeielser.
Men jo slappere jeg blir, jo mer komfortabel blir gropa i sofaen og godteskåla kommer fram. Og disse kaloriene glir ikke rett gjennom, uansett hvor sunt man spiser på jobben, eller til middag. Antall kalorier inn ila døgnet må være likt antall brukt for å holde seg stabil.
La vinteren holde seg unna en stund til, please...

Tanna mi

Jeg må oppdatere litt angående den tanna jeg trakk. Det hele startet med at jeg skulle bytte to gamle, store, svarte amalgamfyllinger. Underveis fant vi også ut at en visdomstann hadde stoppet opp og det ville være best å trekke den.
I dag kom jeg for å fjerne sting og ta siste fylling. Bommet på tiden og hoppet i en taxi. Det hele gjorde at tannlegen fikk dårligere tid og etter å ha konstatert at visdomstannhullet så greit ut begynte han plutselig å borre på en tann i nede til venstre. "Ahhh-haaah-haah" sa jeg. Hva skjer? Og i et forsøk på å være effektiv hadde han begynt å fjerne feil fylling, en pitte liten en på utsiden av nest bakerste molar. Denne hadde jeg ikke tenkt til å bytte for den synes ikke. Så da var det jo bare å sette i gang oppe også. Jeg var tøff i trynet og sa jeg hadde fått den da jeg var liten uten å få bedøvelse, så vi kunne ihvertfall spare litt tid på det...
Dette var uansett piece of cake ifht å jekke ut visdomstannen og jeg gikk ut 4 lapper fattigere (tannfeen har ikke vært særlig raus), men med hvite tenner og en visdomstann lettere. Slapp å betale for den lille ekstra i underkjeven ihvertfall.

Møkkatur i mørket

Høsten er her og det blir mørkt tidligere og tidligere på kvelden. Noen synes det er koselig, personlig synes jeg godt det kunne ha stoppet nå. Men det skal bli mørkere i enda to måneder til før vi går mot lysere tider igjen, grøss og gru.

I dag skulle jeg ut i mørket. Ullstilongs og ullsokker, løpetights og løpegenser, lue og ullvanter. Fant tidlig ut at jeg skulle forsøke en ny rute og løp forbi etterstad og videre opp ved Bryn mot Oppsal. Planen var å løpe rundt Østensjøvannet. Har løpt rundt Sognsvann, Maridalsvannet og Nøklevann i det siste og tenkte at dette nærmeste vannet også måtte rundes. Kom opp på sletta og så over på andre siden av vannet og der var det rett og slett ingenting å se. Kunne jo bare bety at det ikke er lys rundt. Huff da.
Det var lys en stund, men så en litt krapp høyresving og så var det svart gitt. Det positivet var at farta gikk opp. Hadde en tung Bodypumptime i går og var temmelig tung i beina, så dette var i utgangspunktet en rolig kosetur. Noe som så ut som snø lå på siden av stien. Kom nærmere og så at det var vann og løp rundt. Mer snøliknende greier og jeg trippet så godt jeg kunne rundt. Det var ganske ubehagelig, jeg kunne jo ikke en gang se om stien var flat. Og så kom jeg til en svær snøliknende sak som dekket hele banen. Tenkte kjapt at det sikkert var grunnest langs kanten og trippet ut til høyre, men der var det mykt. Uææhh, for en ekkel følelse. Å bare synke ned i stien, uten å se noen ting. Og så schwupp da jeg dro foten opp igjen. Vått ble det og, og da var jeg glad jeg hadde på ull. Jeg ble ihvertfall ikke kald.

Ved enden av vannet turde jeg ikke mer og fulgte veien med lys videre og hjem ned Enebakkveien fra Abildsø. Høyreskoen viste seg å være full av gjørme, noe jeg vel strengt tatt allerede visste og det var godt å komme hjem. Så da er det vel bare å subbe ned i kjelleren og lete etter hodelykta. Kaster ikke inn håndkleet riktig enda.

Det gjør så vondt i tanna mi!!

Jeg har vært hos tannlegen.
Jeg har fjernet en visdomstann.
Jeg har med to poser hjem, en med tanna mi og en full av Ibux.

Tror tannlegen min har spart meg noen tusen, for han jekket tanna ut selv så jeg slapp å gå til kjeveortoped? Nå ble jeg en stakket stund i tvil om det er det det heter, men tror man er både tannlege og lege med kirurgi /ortopedi? som spesialitet for å kunne gjøre kirurgi i kjeven.. Samma det -jeg slapp!
Men det var jo ikke spesielt godt for det, og jeg sitter her og synes meget synd på meg selv. Han begynte med ledningsanestesi -dvs ikke lokal i tannkjøttet, men at man treffer nerven slik at halve munnen, med leppe, tenner, tunge, kinn, øre og opp til øyebrynet blir bedøvet. Nervesystemet er underfundig..
Noe ben må så fjernes (urk) og så jekkes hele tanna ut. (og det tar litt tid, ikke bare sånn 1-2-3)
Oi, så svimmel jeg ble. Og til tross for god bedøvelse må jeg si at den siste innsatsen kunne kjennes meget godt.

Fikk en Ibux og ses neste uke for fjerning av sting og bytting av plombe 2 (bytter amalgam til porselen) og har enda ikke fått overslag over hva herligheten kommer til å koste. Tenk å lide så mye og så må man betale for det i tillegg.
Men det blir sikkert fint :o)....... (de gangene jeg gapskratter så mye at noen ser de innerste jekslene mine...).

Trodde jekslene hadde fire røtter jeg, men denne her har visst bare to.

Hmmm, vi hadde jo litt om tenner på doktorskolen også??

Dette var rett og slett glemt anatomi (og ikke bare bortgjemt som mye av det man lærer)

Jeg syntes så synd på meg selv at jeg måtte shoppe litt...
En liten tur på klesshopping og strømpebukser og luer og lang genser og jakke ble med hjem. Mye 2 for 1 salg og var i grunn superfornøyd allerede da.
Men så måtte jeg jo en liten tur innom sporten..

Jeg begynte å løpe i februar 2011 -i California, og har derfor ikke løpt på vinteren enda. Har vært ute noen kalde dager allerede -en runde rundt Nøklevann i bakfylla og iskaldt regn, en mørk runde på Ekeberg og en runde i sentrum og hjem.
Hva har man på seg når det blir enda kaldere?
Tights er vel et must, tenker jeg. Orker ikke store, flagrende gevanter. Så da blir det enten med ull under, eller tjukkere varianter (uten at jeg en gang vet om det fins..).
På 3 forskjellige sportsbutikker fant jeg tilsammen mye billig og bra ull. Billigste ulltightsen til 35 kroner!!!! Syns jo ikke engang! Deilig å lete i fred på en folketom mandag.
Kjøpte også ullsokker og tynne ullhansker. Kanskje andre hansker ville vært bedre??
Ellers har jeg jo den suverene luepremien fra Oslos Bratteste for 2 uker siden. Den sitter som støpt og er helt knall.

Piggsko får jeg vente litt med. Er liksom ikke helt der enda. Men skal forsøke å holde liv i løpsgleden utover i disse mørke høst- og vintermånedene også.

Kom gjerne med gode klestips og merker til meg. Dette er jeg virkelig helt grønn på!!

Ja, og så en ny løpetights ser jeg, når jeg laster opp bildet :o)

Og så helt til slutt; lurer på om tannfeen kommer??
Får legge tanna i et vannglass for sikkerhets skyld.

KK-mila

Lenge siden siste blogginnlegg nå. Blir treningsinnlegg for tiden, hverdagen er så fullpakket at det ikke blir mye tid til overs til blogg.

Tilbake til KK-mila.
Dette er 3. Osloløpet mitt og alle har vært velsignet med fantastisk vær. Det gjør veldig mye for løpsfølelsen, så alt i alt er jeg fornøyd med løpet i går. Men at det var første gang arrangørene skulle stelle i stand med løp viste seg ganske snart.
Da man hentet nummer dagen før, hadde de lagt klesposen man legger i garderoben i goodiebagen som man jo ikke skulle få før etter målgang. Spilte liten rolle, man tar med bag eller liknende selv, men litt klønete.
På Bryggetorget ventet god stemning og mange spente fruer. Og alle 2-3000 må tisse og helst i løpet av de siste 30 minuttene før start. OG DOENE HADDE IKKE KOMMET!! Det er jo helt krise og helt prekært! Dokøene inne på Aker Brygge var milelange av tightskledde damer. Jeg fikk såvidt slengt fra meg bag i garderobe før start.
Dvs: før det ble pakka fullt før den lille broen ut fra området. Regnet vel egentlig med at jeg ikke ville være av de tregeste og burde vel strengt tatt stått mye lenger fram. Felles oppvarming var morsomt. For når gutta mangler var det liksom ingen tvil om at man tar noen aerobicøvelser før avgang. Det var i grunn verre å forsøke å stå stille, for oppvarmingen gikk som en bølge gjennom hele flokken. Moro og god stemning.

Og så avgang, over broen. Og klokka startet å tikke på vei opp på denne. Sååå irriterende. Først kø bort til broa, så kø over broa. Men så gikk tempoet litt opp, men ikke så mye. Tregere enn jeg hadde lyst til å løpe og jeg måtte sikksakke, løpe i gresset, hoppe litt frem og tilbake rundt buskas og folk og først ved Frognerkilen ble det såpass med plass at jeg fant min egen bane. Så bar det inn i skogen mot Bygdøy bad. Noen smale partier satte farten ned, men ellers hadde det nå blitt en bedre fordeling hva gjaldt fart. Holdt god fart opp bakkene der mange gikk og det begynte på dette punktet å flyte godt for min del. Vi var halvveis og jeg fant ei som løp bittelitt fortere enn meg og hang meg på. Deilig tur videre ned Bygdøy og bortover Frognerkilen. Ryggen trakk meg med og irriterende nok løp hun fra meg når vi hadde rundt 1 km igjen. Fikk en fin liten spurt inn på Aker Brygge igjen og eneste som var irriterende på min avslutning var de som gikk på sin 5km og gikk 4 i bredden og koste seg. Det var lite omtanke fra dem ifht at noen faktisk hadde lyst til å løpe (og jeg synes jo ikke det kravet er så urimelig når man faktisk er med i et løp).

Tilbake på Bryggetorget fikk jeg en deilig smoothie. Fikk også en fantastisk goodiebag, stappfull med drikkeflaske, bok, skjerf, KK-blad, sjokolade osv osv. Kjempebra! Men sprudlevannet som man skulle få så jeg aldri noe til. Og så henting av bager. Det var et kapittel for seg. 2000 i kø, totalt kaos i et stappfullt baggasjetelt. Jeg var kald og snek meg rundt køen (noen sa alle sto i kø til den første luka og det stemte) Ved luke to så jeg heldigvis min egen pose med en gang og slapp heldigvis unna uten ubehag.

Siste ting jeg må klage litt på er resultatlista. Alle navnene er bare ramset opp med resultater. Plassering kommer ikke opp. Den beryktede SMS`en med tid har heller ikke kommet. Bare masse reklame fra Bavac etc.

Tiden min på 10,4km var 55minutter. Første halvdel i kø hadde jeg en snittfart på 5:30. Siste halvdel hadde jeg nesten 5:00 i snitt, noe jeg ikke har hatt før. Var derfor sliten og fornøyd med egen innsats etter denne fine løpeturen en solfylt Oslodag.


Noen barnesykdommer for det første arrangementet til KK, men helt sikkert ting de kan klare å rette opp til neste år.