100 mil

I løpet av dagens tur rundet jeg 1000 kilometer. Det er kanskje ikke særlig mye magisk ved det, men for meg som før 2011 aldri hadde løpt 10 kilometer sammenhengende føles dette temmelig langt.
Jeg er mest fornøyd med at jeg har klart å endre livsstil og holdt den over så lang tid. Fra et litt for slapt tobarnsmor-, sofaslitende- og fulltidsjobbende liv til en mer aktiv livsstil der løping er et must for at jeg skal føle meg bra.

Jeg ser med gru at mørket kommer, at kulde kommer krypende, at isen ikke er så langt unna og at antall kilometer løpt per måned begynner å bli faretruende lavt. Jeg er selvfølgelig litt engstelig for å falle tilbake til gamle synder, jeg er så vannvittig glad i godteri og går og snoker i skapene stort sett hver kveld.
I de periodene jeg trener mest, spiser jeg også mest -og da går det i mer frokost, mer lunsj, mer middag. Og ikke fullt så mye snop. Og de kakene og sjokoladene og bollene og vaflene og alt det andre jeg gufler i meg rundt omkring inntas da med god samvittighet fordi netto forbruk av kalorier tillater slike utskjeielser.
Men jo slappere jeg blir, jo mer komfortabel blir gropa i sofaen og godteskåla kommer fram. Og disse kaloriene glir ikke rett gjennom, uansett hvor sunt man spiser på jobben, eller til middag. Antall kalorier inn ila døgnet må være likt antall brukt for å holde seg stabil.
La vinteren holde seg unna en stund til, please...

Tanna mi

Jeg må oppdatere litt angående den tanna jeg trakk. Det hele startet med at jeg skulle bytte to gamle, store, svarte amalgamfyllinger. Underveis fant vi også ut at en visdomstann hadde stoppet opp og det ville være best å trekke den.
I dag kom jeg for å fjerne sting og ta siste fylling. Bommet på tiden og hoppet i en taxi. Det hele gjorde at tannlegen fikk dårligere tid og etter å ha konstatert at visdomstannhullet så greit ut begynte han plutselig å borre på en tann i nede til venstre. "Ahhh-haaah-haah" sa jeg. Hva skjer? Og i et forsøk på å være effektiv hadde han begynt å fjerne feil fylling, en pitte liten en på utsiden av nest bakerste molar. Denne hadde jeg ikke tenkt til å bytte for den synes ikke. Så da var det jo bare å sette i gang oppe også. Jeg var tøff i trynet og sa jeg hadde fått den da jeg var liten uten å få bedøvelse, så vi kunne ihvertfall spare litt tid på det...
Dette var uansett piece of cake ifht å jekke ut visdomstannen og jeg gikk ut 4 lapper fattigere (tannfeen har ikke vært særlig raus), men med hvite tenner og en visdomstann lettere. Slapp å betale for den lille ekstra i underkjeven ihvertfall.