Motorhavari og ekteskapelige utfordringer

Svigermor er lei av å lese om den nye senga vår og alt som er galt, så nå måtte jeg lage en overskrift hun kanskje vil reagere litt mer på.

Vi er fortsatt lykkellig gift, men her kommer historien bak overskriften.

På fredag ble vi lykkelige eiere av ny gammel hytte ved Osensjøen. Veien dit var forsåvidt temmelig kronglete. Etter nyttårsfeiring med gode venner ved Osensjøen  ville vi opp igjen og se på hytte og allerede helgen etter var vi oppe og fant et hus vi kunne tenke oss. Banken syntes ikke prisen var avskrekkende heller og sa ja, vi la inn bud og føler vi har gjort årtidenes kupp.

På mandag sa banken at alt var i orden, på torsdag sendte jeg mail til megler for å høre at alt var greit til overtakelse dagen etter, men han hadde ikke mottatt noen penger enda. Å gud! Hva skjer? Ringe bank: -har du sendt tilbake lånepapirer? jeg: -Lånepapirer? Og så viste det seg at lånepapirene var sendt til Menlo Park, California. Jeg hadde på løpeklær og spurtet opp til DNB på Ullevål (her skal sies at denne totalbanken strakk seg langt for å hjelpe oss), Jarle kom fra jobb på Blindern og det ble satt i gang ekstraordinær overføring etter scanning og mailing av dokumenter.

Penger over og Jarle og jeg dro avgårde. Og her kommer en flau innrømmelse. Vi ble avskiltet i vegvesenkontroll grunnet manglene EU-kontroll. Dette ble liksom litt oversett og glemt grunnet 7 mnd i Uniten. Så var det sagt og gjort og glemt. Vi overtok nøkkel og hus og dro innom våre gode venner og fikk servert Taco og Jarle fikk en øl før vi kjørte ned til Oslo igjen.

Lørdag morgen tok Jarle buss til Drøbak, lånte svigers sin bil med hengerfeste og henger (dette var avtalt før vi ble avskiltet altså). Vi pakket med oss fullt av stæsj og dro oppover (møbler får bli med ved en senere anledning). Og sååå deilig med eget sted. Vi har fått med senger og spisebord/stoler og hvitevarer på kjøpet. Tok ikke mange minuttene før vi følte at dette var vårt sted. Og vi har kost oss, ute og inne, litt ski, litt lek og litt pusling i nytt hus.
I går kveld kom Silje, Bent, Sander og Cedrik over og vi feiret huset med Cava og de fire gutta satt på rad og rekke på "kino" med hver sin godteskål. Hyttelivet skal være ekstravagant, vi vil jo at de skal si JAAA, når vi sier at vi skal på hytta.

Livet er herrrlig.

Og så begynte moroa utpå natten. Fredrik kastet opp, så Teodor, og så Fredrik igjen. I utgangspunktet greit med slappe barn når de får omgangssjuke, men ikke når man har dårlig tid og man skal kjøre mange timer i bil, bilen skal tilbakeleveres og mor skal på kvelds- og nattevakt. Vi tok det litt pent på morgenen og etterhvert satt gutta skolerette i bilen med hver sin store skål i tilfelle det skulle komme mer. Og ikke en dråpe i bilen, svigers, lover!

Det ble først godt og varmt i bilen, men så ble det kaldt -veldig kaldt..  Og så forsvant servoen da vi kjørte av mot Espa og så begynte det å ryke fra motoren før bilen stoppet helt.
To spysjuke unger ble slengt ut fra rykende bil, bil og henger plassert i veikanten og så var det jo bare å organisere.
Og her kommer de ekteskapelige utfordrningene, for i sånne situasjoner blir virkelig forholdet og samarbeidsevner satt på prøve.
Heldigvis hadde vi kjørt av mot Espa og vi kunne orge innenfra. Noen vafler (og ingen spying) senere ble vi plukket opp av Falck og barna syntes det var artig å sitte i bilen høyt oppe på lasteplanet. Ferden gikk til Eidsvoll der bilen ble levert på verksted og vi levert på togstasjonen. Teo lå litt på en benk, blant ikeaposer med dyner og puter og en kjølebag med ferskmat. Alt gikk ganske greit egentlig, vi fikk fikset verkstedtime til bilen vår, min vakt forsto jeg var umulig å få til da bilen begynte å ryke og sjefen var kontaktet, vi fikk i oss noen pølser og toget kom etter ikke altfor lang ventetid.
Romerikstunnellen var unnagjort og se, der er skolen til Fredrik, nå er vi endelig hjemme og dette har jo gått kjempebra og så "buæhhhh", eller hvordan man skal beskrive lyden av et barn som kaster opp skikkelig masse, på seg selv, sin far, alle ytterklærne og to togseter. To minutter til avstigning.

Men man klarer det man vil, og Jarle og jeg er fortsatt skjønt enige om at vi har hatt en flott helg. Ikke et vondt ord til hverandre til tross for motorhavari, avskilting og store mengder mat og drikke som kom ut i gal ende av barna.

Ha en fin uke alle sammen!

God søvn er undervurdert

Noe av senga fra Living har kommet!

Jeg var iltrende forbanna i går da jeg var hjemme hele dagen fordi Living ikke har levering fra 16 og ut. Det er enten 10-17 eller 14-21. Men da klokka var 17.10 kom jeg endelig gjennom på telefon og det viste seg at bestillingen lå inne, men sjåføren hadde blandet listene (???), det var ihvertfall forklaringen jeg fikk. OK, greit nok. Vi ble enige om hastelevering før kl 20.00. To karer kom ikke lenge etter med senga. Ble temmelig sur da jeg så det var hull i plasten rundt overmadrassen og den var blitt møkkete. Grunnet dårlig søvn over lengre tid har vi nå altså investert i en dyr seng med DUX-fjæringssystem og den overmadrassen er liksom ikke gratis og langt fra greit nok at den er litt møkkete. De gangene jeg bruker ekstra penger forventer jeg at alt er perfekt. Kom sannelig gjennom på telefon til Living igjen og fikk beskjed om å ta dette på reklamasjon, kunne finne skjema på internett. OK, greit nok. Jeg forstår også at damen i telefonen ikke får gjort noe med møkka her og nå. Men så kommer liksom toppen av det hele, hvor søren er mellommadrassen?? Jeg legger ut bildet av senga igjen:

Underst: sokkel
Videre: to rammemadrasser
Så: en stykk stor uhåndterlig mellommadrass på 180cmx200cm
På toppen: overmadrass

Selgeren jeg kjøpte av ringte meg heldigvis opp igjen kl 19.50, burde ha målt blodtrykket bare for å sjekke, er sikker på jeg må ha bikket 180/120. Han skal ringe meg opp igjen i dag og tar seg forhåpentligvis av hele klagesaken for jeg er ganske sur.
Vi har ihvertfall fått riktige undermadrasser, så det var bare å pakke opp. Og et laken dekket til skiten på overmadrassen. Og det er utrolig hva en god seng kan gjøre. Den er fast, jeg er magesover og blir helt svai i ryggen om den er for myk. Men selve overmadrassen har en slags frottemyk overflate som gjorde at jeg følte jeg la meg i fløyel. Jeg våknet i løpet av natten som jeg pleier, men sovnet igjen umiddelbart. Nektet å stå opp da morgenen kom, dette var rett og slett andre boller.
Så kan jeg vel forhåpentligvis bare glede meg til sokkelen også er på plass, samt 20cm til med mellommadrass og mer fjærer :o)
Sova, sova!

Men Living altså.
Vet ikke helt hva jeg skal si om dem.
Vi har kjøpt en del ting der. Selve butikken er til tider litt rotete ifht andre møbelbutikker, men de har en del solide møbler og god kvalitet. Problemet er bare at man må bestille møblene fra en selger, og selgere er det virkelig ikke flust av på gulvet på Living (Karihaugen er den jeg har vært i). Når det først kommer noen, er de flinke og blide. Men har nå opplevd å vente 30 minutter for å få hjelp mer enn 3 ganger, og det er for mye.. Jeg har også forstått at det er de samme som svarer i telefonen, så elendig telefonservice er jo bare en forlengelse av problemet de har på gulvet.
Jeg kan ikke forstå at man kan spare på selgere? Det er vel den eneste måten de får inn penger på? Sist jeg var der (kom ikke gjennom på telefon for å få bestilt hjemsending og valgte å kjøre bort) fant jeg ingen selgere på gulvet i det hele tatt. Mens jeg lette etter selger overhørte jeg flere handlende som var forbanna og valgte å dra uten å handle da de ikke ble hjulpet, bad business..
Nå har jeg funnet kontoret, så jeg hentet til slutt en selger -som snakket med en annen kunde i telefonen.

Lurer på hva de vil tilby som plaster for tullet de har funnet på med sengen vår. Vi trenger ny sofa hjemme når de gamle blir med opp på hytta. Jeg vil foreslå en ekstra rabatt på minst 30% på neste kjøp, og det på toppen av allerede rabatterte priser. Da forblir jeg Livingkunde.

Fikk meg en løpetur på mølla på SATS i går kveld etter dramaet. Godt å løpe av seg sinnahormoner :o)

1 år som løper

Det er nå ett år siden jeg startet å løpe og jeg registrerte første tur 5. februar 2011. Jeg har beveget meg med begge bena løftet fra bakken på samme tid tidligere også, men helt sporadisk og oftest i forbindelse med oppvarming i andre idretter.

Men 2 barnefødsler begynte å sette sine spor, samt det faktum at det å være 30 + også endret både fasong og metabolisme. Jeg begynte å bli ordentlig misfornøyd og i løpet av jula før den store Amerikaturen som startet 4. januar antok badevekten nye høyder (i ugravid tilstand) og humøret tok veien i motsatt retning. Mye stress før vi dro med utleie av leilighet, pakking, sistelitenavklaring med visum og et minimum av trening. Antall treningsøkter etter at Fredrik ble født i 2005 ble aldri noe å skryte av selv om jeg i hele perioden har hatt timer på SATS.

Men så...
Jeg gikk for første gang på lenge mot en tilværelse som ikke bare skulle bestå av jobb, barn og forpliktelser i 20 minusgrader til en hjemmetilværelse i USA med kun familien å tenke på mange + grader. Den første tiden måtte vi finne bolig, kjøpe bil, finne barnehage og skole og få mye formalia på plass før skuldrene kunne senkes.
Så altså; 5. februar var jeg for første gang på tredemølla i "the community house" ved leiligheten vår med en gryende plan om å begynne å løpe, slik jeg hadde observert mange andre Californiadamer gjøre. Det var tungt og kjedelig. Jeg har virkelig hatet å løpe. Men så løsnet det liksom. Etter 2-3 uker hadde jeg en løpetur ute, i passe fin temperatur der det ikke var slitsomt i det hele tatt, jeg kunne sette opp tempoet og forlenget turen underveis. Denne "flyt-opplevelsen" eller "å bli fylt av endorfiner" eller "å fly" skjer ikke hver gang man er ute. Men de gangene man har det sånn blir ihvertfall jeg fylt av glede og lykke. Det å kjenne at kroppen fungerer, at den er sterk og klarer mer når du pusher den litt.
Det drev meg videre. Jeg talte kilometre og målte i Google earth de gangene jeg var ute og løp før jeg fikk en Garminklokke med GPS av min løpevenninne, Christine. Jeg rundet snart min første mil og det å kunne konkurrere mot meg selv, å se underveis hvor fort/sakte det gikk, å se svart på hvitt at det faktisk gikk fortere og fortere etterhvert. Det begynte også etter noe tid å krible i kroppen når det gikk dager mellom hver løpetur og det gikk en bølge av lettelse gjennom kroppen når skoene var snørt på, GPS`en startet og musikken bruste i ørene mens beina satte avgårde. Løping ble equivalent med velvære og egentid og jeg tror ikke det var ofte jeg hadde mindre enn 3 løpeturer i uka, samt Bodypump og Yoga. Kroppen responderte selvfølgelig også. Ble kjempesulten og foret den med stort sett det den ville ha (mange Frappucchinoer på Starbucks med karamell), men allikevel trakk den seg sammen noen steder og økte muskelmassen noen steder.
Jeg begynte også å blogge og fulgte kjente og ukjente som drev med det samme i Norge. Det var også veldig motiverende, å lese om sorger og gleder og erfaringer gjort av andre. Anna og jeg møttes i New York i juni og løp 10 kilometers løp i Central Park -en nesten surrealistisk start på løpekonkurransekarrieren min. Også svigerinne Silje og hennes søster var med til New York.
Løp også et 10 kilometers løp på Stanford i juli, satte ny rekord på 10K og den står fortsatt som min raskeste noen gang, 51:40min.

Det føltes veldig bra og da vi vendte snutene hjem i midten av august var det med en ny livsstil i kofferten og en kropp jeg likte å drasse med meg. Jeg var selvfølgelig veldig spent på om full jobb og mas og kjas var forenlig med denne nye stilen, det hadde jo ikke gått så greit før vi dro? Men kriblingen i kroppen holdt seg og trakk meg ut i regn og vind og i september løp jeg min første halvmaraton. Fantastisk følelse å kunne løpe så langt uten egentlig å bli altfor sliten, målet mitt var bare å gjennomføre, helst under 2 timer og jeg løp jevnt og hadde det gøy.

Men så kom vinteren her til Noreg. Finnes ikke dårlig vær... Jo, når det gjelder løping så gjør det faktisk det. Snøpisking i ansiktet, løssnø og is er ikke noe man kan kle seg for å takle. Brodder, ja, men ellers har det vært utfordrende å komme seg ut i mørten.
Målet ble derfor gjennom vinteren å holde et minimum på 80 løpte kilometer per måned. Klarte det nesten både i november og desember. Men så begynte jeg å bruke Endomondo og ikke Garminklokke. Veldig enkelt med alt i en duppedings. På tur har jeg nå kun med Iphonen som har musikk og Endomondo som med GPS måler alle løpeturer og laster opp til et program med statistikker og annen moro. Man får "venner" på samme måte som på facebook, bare at dette kun handler om trening. Man ser hva vennene gjør og man kan gi oppmuntringer underveis (som blir lest opp i høretelefonene mens man løper, man kan kommentere og "like".
Og så poppet det opp en "challenge" som innebar å registrere antall løpte kilometer og sammenlikne med de andre som var med. I den norske varianten jeg var med på var det ikke så mange som deltok, flere i en internasjonal variant. Men i den norske så jeg jo hvordan jeg løp forbi noen og så ble jeg liggende et par kilometer bak en annen. Dette ga meg fullstendig blod på tann og 80 kilometer ble i januar 124 kilometer.
Og nå er februar i gang...

Det har gått ett år og løping er gøy, det gir overskudd og jeg kan sitte her i sofaen med en hel pose banansjokolader etter å ha spist is til dessert.

Ja, det har blitt en livsstil nå.