Flying in the rain

I disse dager har vi skolestart, barnehagetilvenning, nyoppstart i jobb, tilbakeflytting i leiligheten og et forsøk på å møte venner og familie innimellom alt dette.
Nå har vi også fått mail om at de kanskje må legge ned den nye barnehagen til Teodor, noe som passer utrolig dårlig etter å ha brukt hele sommeren på å gjøre gutten klar for flytting fra den gamle norske barnehagen til denne som ligger rett rundt hjørnet. Han er allerede oppe i 6 barnehager og vi er veldig lite klare for enda fler.
Arg.

Trening

Den siste tiden har det blitt lite løping. Jeg har samtidig klart å melde meg på halvmaraton i Oslo 25. september og det er nå bare 4 uker til. Vet ikke helt hvordan det skal gå, men dersom jeg holder meg sånn nogen lunde skadefri skal jeg nok ihvertfall klare å gjennomføre. Vi får se.

I helgen ble det mye styrketrening i forbindelse med Bodypump kurset, men lite løping. Litt fortvilet tok jeg med løpeklær på jobben i år, men fant etterhvert ut at det bare er 5km fra Aker og hjem.

Så i dag var det tid for en løpetur. Orket ikke tenke på intervaller eller annet kvalitetstillegg. Men litt bakke var planlagt inn i første løpetur allerede i forrige uke.

I lett yr varmet jeg opp rundt Etterstad før jeg følte jeg fløy opp Ekebergskrenten med lette ben og med naturlig nedkjøling i ansiktet. Åhh, sånne turer er så deilige. Hadde det ikke vært for at det begynte å bli mørkt og jeg ikke hadde sagt i fra at det kanskje ble langtur hadde jeg fortsatt en stund til.

Første skoledag og ny barnehage

En stor dag for store og små. Ser på facebook at det er mange som har skolebarn for første gang i dag og mange har oppstart etter endt sommerferie.

Både Moa (mormor) og farmor var med opp til Vålerenga skole der det var høytidelig tale fra rektor og sang av 6. klassingene som sto med flagg fra alle nasjoner som er representert på skolen.
Fredrik har kommet i en klasse med 4 fra tidligere barnehager og fra klokka 12 er de på aktivitetsskolen der alle samles trinnvis. Når de er ute, er de sammen alle sammen.

På vei til skolen

Kjekk kar med sekk og klokke. Alt unntatt matpakke, det hadde jeg ikke tenkt på..

Tannløse førsteklassinger og bestekompiser

Klasse 1-4

De voksne ble kastet ut en liten stund og Teodor og jeg benyttet anledningen til barnehageoppstart... Opplandsgata ligger et par hundre meter fra huset vårt og det er kun en storbarnsavdeling med 18 barn og en småbarnsavdeling med 9 barn. Fine utearealer og turdag hver torsdag. Ulempen er at åpner 8 og stenger 16.30... Men det må jo bare ordne seg.
En gutt som heter Sigurd kom løpende bort, presenterte seg og spurte om de skulle leke, og så var minsten borte. Ville han bli med opp på skolen igjen og treffe Fredrik før han skulle videre på aktivitetsskolen? Nei, heller være litt alene i barnehagen :o)

Teodor og Sigurd

Nå er vi hjemme igjen og skal servere pølser, kake, is og brus til besteforeldre og oldemor som kommer til skole-/barnehageoppstartsfeiring om litt. Fint vær har vi fått også. Deilig sensommer i Oslo i dag.

Min flinke svigermor

Må bare skrive litt til i dag etter å ha sett minnekonserten etter tragedien 22. juli på nett-tv. De hadde tre talere der i dag, kongen, statsministeren og min svigermor Eva.
Det var en gripende og fin konsert, og spesielt en svensk jente sang og spilte en sang jeg begynte å gråte av.

Eva er Departementsråd i samferdselsdepartementet og var på jobb da bomben gikk av. Hun mistet kollegaer og andre er svært alvorlig skadet. Hun plages fortsatt etter det hun har opplevd, sett og følt den dagen.
Under talen står hun fram som et godt forbilde for sine kollegaer (byråkratene, den ikke politiske delen av departementene) og selvfølgelig alle oss andre, med sin frykt og sin sikkerhet på at vi skal komme oss gjennom dette og at styret i dette landet og folket ikke lar seg knekke av terror.


Jeg er kjempestolt av min flinke og flotte svigermor!

Dette er et bilde av Eva sammen med sitt yngste barnebarn, lille Eva,

fra Korsicaturen med hele familien Hildrum i juni 2010

Treningsverk

24 timer med Body Pump kurs er gjennomført og det ble vel sikkert 3 timer trening hver dag = 9 timer! Kroppen føles mørbanket og oppvridd som en gammel vaskeklut. For når man er sliten og støl etter dag en må man liksom allikevel ned og kjøre "Bottom Halfs" på knebøyene når kursholderen ber om det.
Men jeg ble godkjent, allerede en gang i løpet av lørdagen, sa instruktøren vår Anna. Jey. Følte jeg har fått masse igjen for å ha vært med på BP timen i USA og at mesteparten av teknikken allerede satt.
Så Merete; jeg kan kjøre timen min på høsttimeplanen :o)

Har mest lyst til å treffe horisontalt i sofaen med potetgull og barnefri. Men i morgen er det skole- og barnehagestart for våre to håpefulle. Dette etterfølges av pølser, brus og kake med familien. Det bør derfor vaskes og ryddes litte grann her, urk..

Bodypump kurs

I dag begynner BodyPump kurset fra Les Mills. SATS har gått over fra Styrke/Power til dette verdensomspennende konseptet og alle instruktører må gjennom et 24 timers introduksjonskurs for å sertifiseres. Etter dette må man sende inn en filmet time der man viser hvordan man fungerer som instruktør og hvordan man utfører øvelsene selv. Dette skal gjøres innen 3 (kanskje senest 6? ) måneder etter endt kurs.

Har nå instruert styrketimer i 13 år på SATS og har trent BodyPump i 6 måneder i USA, dette burde gå bra.
Men 24 timer er mye og jeg misunner ikke Jarle som skal ha gutta alene hele helgen..

Trening og litt idyll

Vi skal ikke være på sørlandet mange dagene, men koser oss masse med fint vær og familien. Gutta elsker å være ute i båten og i morges var Fredrik og Moffa ute litt over sju for å trekke teiner, 10 rødkrabber ble det og i kveld blir det kos med litt hvitvin (gutta synes det er mer stas å fiske enn å spise fangsten, selv om Fredrik er veldig nysgjerrig på makrellen. Blir nok litt makrell stekt i smør også.

Fredrik og Moffa (min pappa)

Teodor får kjøre båten

Glade krabbefangere klokka 8 på morgenen

Trening

Og så var det treningen da. Jeg har jo fortsatt store planer om å løpe halvmaraton i Oslo i slutten av september, men noe program følger jeg for tiden ikke og langturer har det heller ikke blitt på lenge. Men prøver å komme meg ut, jevnt og trutt, om det bare blir en snartur eller en mil. Men med to uker ferie etter pakking og flytting og så lang reise til Norge og utpakking og så reising igjen med fullt jetlag på minst ett barn, sier det seg selv at det ikke blir tid, eller ork, til mye trening.

Men nå er vi i LyngDAL og daler er det nok av her ja. Har ikke løpt så mye her før, sett bort fra runden rundt "Neset" som er helt flat. Men den ligger utenfor huset i Allèen. Pappa og Kari har flyttet inn dit disse dagene så vi kan bo i sommerhuset på Svennevik. Her ute på Svennevik har man ingen valgmuligheter. Rett opp eller svakt opp og bratt ned. Og så må man tilbake selvfølgelig.
Hadde i dag bestemt meg for at jeg måtte løpe minst en mil, uansett om enhver liten avstikker skulle ende i en blindvei. Veiene her er ikke brede heller, vet du. Såvidt man kan klemme seg forbi hverandre når to biler møtes. Og så ble 50 sonen plutselig opphevet i tillegg. "OMG, er det lov å kjøre i 80??" tenkte jeg og klemte meg selv inn i buskaset. Turde nesten ikke ha lyd på Ipoden i redsel for ikke å høre biler komme.
Og det gikk oppover og oppover og oppover og så bratt ned. Snudde og så oppover, oppover og bratt ned. Det var liksom aldri flatt!! Men etter å ha lest om "motbakke Anna"  hos bloggeren Marit (de to er løpekompiser) var konkurranseinstiktet vekket og motbakker er super intervalltrening for meg som ikke er så glad i å løpe i høyt tempo.

11km og 650 høydemeter på 1 time ble dagens fangst.
Når jeg kommer hjem til Oslo, blir det kjør i Ekebergskrenten, det er helt sikkert!

Må nesten fortelle om alle froskene på veien. For i tillegg til fantastisk utsikt til fjor og fjell på det herrlige Sørland er denne løperuta full av padder. Svære, late, brune padder. Og at de er late fikk jeg bevis for. Jeg så to kravlende i snegletempo i veien og resten (kanskje 15 stykk) var -rett og slett paddeflate..

Sørlandsidyll

Tittelen på bloggen begynner å bli noget feil. Vi er ikke lenger i Amerika og husmorrollen byttes ut med 40 timers uke og vakter om 9 dager. Hvis noen har tips til ny tittel blir jeg glad for dette.

Jeg har fortsatt noen innlegg i magen fra USA oppholdet, så tittelen endres ikke med det samme. Men nå blogger jeg igjen fra Ipaden og det går litt tregere enn på pc, men artig altså.
(og nå retter jeg teksten fra pc`en for Ipaden lever sitt eget lille liv. Når jeg skriver ord den synes er litt rare, (og det gjør jeg en del av) så tar den det den synes passer best og smeller det inn uten å gi beskjed til meg -akkurat som på en mobiltelefon. Det er faktisk ganske irriterende for nå forsto jeg nesten ikke selv hva som sto i dette innlegget -ja, ja..).

Med barna fulle av jetlag dro vi i går på middag til Drøbak før vi på kvelden kjørte til pappa i Lyngdal. To barn, ingen tv eller spillunderholdning, Teo sov en liten time, men ellers var begge våkne hele veien.

Våknet opp til deilig sol. Pappa kom ut med boller og så dro vi på sjøen med den nye båten. Fangsten på 3 mikromakrell blir teineagn og så håper vi på krabbekos til kvelden i morgen.


Har tatt bilder med Ipaden, men får ikke lastet dem inn. Prøver igjen senere. Og Vegasbildene kommer så fort jeg er på et nettverk som laster inn bilder raskere enn 20min per bilde...

Home sweet home

Vi ble møtt av norske flagg på flyplassen, frokost i hagen hos mamma, ren og pen leilighet der mamma hadde plantet blomster i blomsterkassene og Fredrik sine venner Arvid og Jakob med mødre klatret inn på verandaen med stige halv fem på overraskelsesbesøk og hadde med ferdig middag som bare skulle varmes og salat, papptallerkner og plastbestikk. Da maten var inntatt tok de søpla og gikk. Klokka fem kom også Silje og Solveig på overraskelsesesøk og hadde med seg Champagne og dessert.

HOME SWEET HOME sier jeg bare!

Jarle på verandaen, i sola, med boka og et glass vin

Deilig å være hjemme, begynne planleggingen av høsten og alle nye utfordringer som selvfølgelig står i kø her i Norge. For er det ikke alltid sånn da? At man har massevis av ting som må løses og ordnes? Noe i leiligheten, noe med bile, skole og barnehage, jobben, ny telefon, ladere, hagen, burde hatt noen nye møbler, kastet litt søppel. Sikkert kjente problemstillinger for de fleste.

I dag sitter jeg på Evita. Nettverket vårt er ikke oppe før tirsdag grunnet linjeproblemer. Ja er det ikke det ene, så er det det andre.
Vi har tenkt oss til Lyngdal, og jeg hadde vel egentlig tenkt i dag. Men Teodor er skikkelig jet-lag`et og sovner greit, våkner glad og fornøyd rundt kl 1, men er selvfølgelig ikke uthvilt og lunta er akkurat en millimeter før han griner eller et eller annet er feil. To netter på rad har han vært våken til henholdsvis 6 og 7. Siste natt tok Jarle, og da slo selvfølgelig mitt jet-lag til og jeg fikk ikke sove før 7 jeg heller... Så Lyngda får bli i morgen. I dag skal poden få Vallergan (antihistaminer), for nå måå vi virkelig sove. Vi er helt utkjørte hele gjengen, sett bort fra Fredrik som har sovet normalt og ikke skjønner hvorfor ingen orker være med på hans krumspring..

Å få tilbake lekene sine er jo som bursdag og julaften på en gang, her var det mye moro!

United

Historien om United er bare helt utrolig. Her er kortversjonen: De har to ansatte på jobb og en million reisende. Køene er horrible og da et menneske man kan spørre om hjelp når man ikke får sjekket inn manuelt. 1 1/2 time i innsjekk før baggasjen ble veid, altfor tung, selvfølgelig. Men da den ene kofferten veide 52 pund og ikke 50 sa baggasjemannen at den der er jo grei. "No, today that one is overweight!" Holdt på å klikke og måtte pakke om 6 kofferter foran denne millionen av mennesker i kø, som ikke hadde bedre ting å gjøre enn å se på meg..
Trange seter, ikke matservering, ikke plasser ved siden av hverandre, kaos ved ombordstigning, forsinket avgang.
Vi rakk transfer-flighten vår i New York, hvis ikke hadde jeg eksplodert tror jeg. For det hadde definitivt vært United sin skyld.

På vei hjem

Vi er på flyplassen og jeg blogger på min nye iPad. Hurra!

Beskjed til alle

IKKE REIS MED UNITED!!! EVER!!!To be continued

American Breakfast

Vi er nå innlosjert på Radisson ved flyplassen. I dag kjører vi bilen til CarMax, en forhandler der vi får mindre penger for bilen, men vi få sjekken i hånda så vi slipper å ha bilen stående usolgt i Statene.
Småoppgaver skal utføres og så letter flyet om nå mindre enn 24 timer. Litt slitsomt, men vi gleder oss masse til å komme hjem.

Så var det litt frokostskriving. Et helt kapittel.
For det første spiser disse amerikanerne ingen sunne frokoster, det er nesten umulig å oppdrive. Det er stort sett muffins, loff, vafler (sånne tjukke belgiske) eller pannekaker. Det meste toppes med sirup eller syltetøy. Og så er det selvfølgelig egg, bacon, pølser, bønner og stekte poteter. Det serveres stort sett 3 egg om gangen og først i dag har jeg lært meg hva eggefavoritten min heter. "Sunny side up" lærte jeg av svigermor Eva er speilegg med plommene opp. Da jeg bestilte "sunny side down", som jeg syntes var helt obvious, var kokkene uenig i det. Ikke klar tale i det hele tatt. Ok, plommene ned. "over easy" fikk jeg beskjed om, men da fløt plommen og klissete eggehvite rundt på tallerkenen, og det synes jeg er litt ekkelt. Så i dag ba jeg om "over easy, men ikke easy cocked"... And whole in the yolk and both sides and... Kelneren så rart på meg og spurte så om kanskje "over hard" var det jeg ville ha. Kanskje, svarte jeg, for gudene kunne vel vite hva det var.
Men dette var altså eggene akkurat som jeg vil ha dem, stekt på begge sider med knust plomme. Kanskje "over hard" var ganske enkelt allikevel?

Breakfast, the american way

The kids LOVE it

Litt ferie og litt organisering og litt trening

Det er ikke mange dagene igjen til vi vender nesene hjem og det er noen løse tråder som må nøstes innen den tid; bilsalg, bankkonti, forsikring, sykehusjournaler og rtg bilder etc.
Vi har allikevel hatt deilige dager i Dana Point og reiser i dag videre nordover igjen til Santa Barbara. Skal bare være der et døgn før vi avslutter med to netter på flyplassen. Greit å ha litt tid "hjemme" i Bayarea før lang tur hjem.
Bilen er solgt og skal leveres i Sacramento på tirsdag. Vi valgte å bruke CarMax, en forhandler som gir deg en pris og man kan levere bilen innen 7 dager til den prisen. Vurderingen er gjort her i LA og så kan den leveres hos hvilken som helst forhandler ellers i  USA. Man får da en sjekk i hånda og ferdig med saken. Vi har ikke lyst til å eie en bil som blir stående hos en forhandler uten at vi er sikre på om de i det hele tatt får solgt den videre.

Trening

Angående trening blir det litt løping, men ikke de altfor lange eller harde turene. I dag løp jeg opp en bratt bakke som jeg bruker 3 minutter på. Utsikten fra toppen er fantastisk og jeg benyttet anledningen til to intervaller i denne bakken med blodsmak i munnen, syre som fylte lår og rumpe og vilje nok til totalt 6 minutter i varmen...

Disneyland

When you wish upon a Star

Vi hadde på vekkerklokke! Første gang i løpet av ferien. Disneyland ligger i Anaheim, omtrent midt i LA og en halv time å kjøre fra Dana Point der vi for tiden befinner oss.
Å komme til Disneyland var en opplevelse. Både fordi man har hørt om parken fra man var stor nok til å høre om lekeparker og fordi dette er en fabrikk uten sidestykke.
GPS`en førte oss rett til parkeringen og via 6 køer kjøper man parkeringsbillett for dagen: $15  Parkeringshuset er enormt, vi parkerte på Goofyplanet og var klare for togtransport inn til porten. gratis shuttle, plass til MANGE.
Masse boder som solgte billetter, til Disneyland Park, til Adventure Park, 2 dager 2 parker, 1 dag en park, årskort eller hva du måtte ønske. Vi skulle inn i en park en dag og betalte: $308
Vise baggasje: ikke lov med medbragt mat eller drikke, inn gjennom uendelig med sluser og så var vi der. Å ta betalt å fa folk inn gikk meget smooth og var voldsomt effektivt.

Positive ting:
Dette er den gamle parken fra 1955. Mange av attraksjonene har vært der så lenge og det er vakkert overalt, musikk spilles stort sett overalt fra gode musikkanlegg, guttene var over seg av spenning over å være der.
Mange fine attraksjoner som dette toget (lite kø ifht hvor mange som fikk plass), Peter Pan -hele familien fikk plass i en liten vogn som "fløy" over Londons tak og inn i stjernehimmelen før vi kom til aldri-aldri-land, båttur der vi kjørte forbi eventyrene i miniatyr, den tradisjonelle hestekarusellen.
Det var veldig hyggelig at vi kunne gjøre disse tingene sammen hele familien og første halvdel av dagen var veldig positiv.

Fredrik på vei ut av apeburet -say no more

Men så begynte mor og far å bli slitne, Teodor begynte å bli trøtt og Fredrik ville kun til Starwars 3D-filmen. På et eller annet tidspunkt her begynte vi å gå i kø, det var rundt 40 grader, maten var dyr og dårlig (fastfood) og vi fant også ut at man kunne betale mer enn de 1600 kronene dagspassene kostet og få fastpass -et kort så man kunne komme først i diverse køer. Åhh, det irriterte vettet av meg. Typisk amerikansk, har man penger synes de liksom det er greit at man kan kjøpe seg fri. Arg.

Attraksjonene var merket med antatt lengde på køene og lå stort sett på mellom 30 og 60 minutter. Folk stilte seg dog villig opp i køene og det var lite klaging og ingen sniking.

Toony Town

Vi var i Mikke Mus sin Toony Town, Adventureland, New Orleans, Tomorrowland. Og i denne siste trivdes spesielt Fredrik best. To nye attraksjoner som Jarle og Fredrik fikk med seg var Nemo -man sitter i en ubåt og føres ned under vann. Der blir man via 3D og lerret ført gjennom spennende opplevelser i korallrevene. Nytt av 2011 er Starwars tour. Etter 60 minutter venting var det også her 3D film i et romskip der setene bevegde seg og Jarle var superimponert og sa det var verdt å vente på.

Båttur inn i Monstero (??) -hvalen i Pinocchio

Denne rakettkarusellen tok Teodor og jeg 2 ganger.

Han fløy kun oppover, aldri ned

Dette er også inngangen til Tomorrowland

Teodor og jeg så på paraden.

Dette er Ariel i et skjell  på toppen av sin paradevogn, vinkende og smilende

Ikke en gang da alle tre dro ville sverdet opp av stenen..

Vi dro før fyrverkeriet over eventyrslottet kl 21.30

Det var tjåka fullt i parken da vi dro 45 minutter før smell og vi orket ikke tanken på å prøve å forlate området samtidig som alle de andre

Nå kan de svømme begge to!

Særlig Jarle har vært ivrig på å lære Teodor å svømme. Når man er i nærheten av diverse basseng, bekker, elver og endeløst hav flere timer om dagen har det vært noget stressende å ha med seg Teodor som kan være truende til å hoppe i uten at vi ser det.

Vi har øvd på "pop-ups" som er å komme opp for å puste. I dag svømte han 6 meter helt på egenhånd og poppet opp 4 ganger underveis. Deretter begynte han å kaste seg ut på dypet og svømte inn på egenhånd. Da senket skuldrene seg på foreldrene Moss Hildrum.

Kamikaze-Teodor

Og dette er kamikaze-Teodors store forbilde

Legg merke til gliset i det han treffer vannet

Las Vegas og Yosemite -tilbakeblikk

Avslutningen på road trip 2 gikk fra Zion tilbake til Las Vegas, overnatting i Mammoth Lake, gjennom Yosemite og så hjem.

Har vært innom kartet for å regne ut antall miles i bil og det ble 1776 miles. Dette tilsvarer 285mil... OMG!! Og det utsetter man seg selv og barna for frivillig! Godt vi har en god bil, sier jeg bare.

Runde 2 i Vegas ble roligere enn den første turen. Vi var på Tahiti Village, et hotell der vi hadde en stor suite med eget kjøkken og deilig stort bad. Bassengområdet er helt utrolig her. Det er et basseng som går som en elv med strøm og man ligger oppi en "badering" og duver rundt og rundt.
I det andre bassenget er det en sandstrand!!! og flere "armer" ut der det er grunt mok til å ta med seg solsengene. Totalt kan de lengste barna stå hele veien, så det var ikke superstress å passe på de minste hele tiden.
Vi orket ikke dra inn til byen en gang. Ble bare på hotellet og varmet opp pizza.

Overnattingen i Mammoth Lake og møte med bjørnene har jeg allerede beskrevet. Det var også der vi fikk vite om massakren i Oslo, et mareritt å følge fra andre siden av kloden. Jeg orket ikke blogge noen dager etter det, så det er derfor dette innlegget kommer så sent.

Her kommer et par bilder fra road tripen som fikk oss til å glise litt:

3,5mil til nærmeste bordell. Dette måtte vi se..

And here it is...

Dagens hundrekroners spørsmål:

Hvem i huleste, heiteste drar midt ut i Mojaveørkenen, 3 timer fra sivilisasjonen, for litt moro i disse campingvognene??

Det må være noen ekstraordinære fruentimmere det er snakk om.

Turen gikk videre til Yosemite. Dalen alle beskriver som "unik", "fantastisk", "et must". Vi kjørte først over Tioga Pass (hovedveien gjennom Yosemite) og spiste på en kjempekul liten hippielandsby og hadde en stopp der vi kikket over til "The Valley" og fikk bilder med Half Dome i bakgrunnen. Så langt var turen superfin og vi gledet oss til å ta "The Valley" nærmere i øyesyn. Nedover hårnålssvinger og gjennom nedbrent skog økte nysgjerrigheten. Vi stoppet først ved et fossefall og gutta fikk løpe litt og grøsset da de fikk ansiktene sprutet ned av kaldt fossevann. 

I hippielandsbyen ble Fredrik invitert med på fisking og fikk denne lille krabaten på kroken. Fisketur på 3000 meters høyde, ikke hver dag man får blitt med på :o)

Half Dome i bakgrunnen

Men så var det stopp. Lørdag ettermiddag og det var rett og slett fullt av biler og mennesker som skulle gjennom denne parken. Vi fikk ikke stoppet noe sted, ikke gått mer tur, ikke kommet nærmere noen av landemerkene vi har hørt så mye om og sett bilder av.
Så Yosemite ble en nedtur for oss. Vi sto 2 timer!!!! i kø og barna fikk tissepauser ut av bilen bare for å få rørt på seg. Arg.

Yosemite på sitt verste?

Half Dome var vakker i solnedgangen, men dette var det nærmeste vi kom

Laguna Beach

Vi har flyttet på oss, fra Manhatten Beach til Dana Point. Hotellet ligger helt nede på stranden og det er tid for strand og etterhvert Disneyland.
For de som ikke har vært i LA før så kan jeg bare si at byen er STOR! Jeg ville vel nesten heller ha kalt det et digert område med flere byer. Det tar nok to timer å kjøre fra øvre til nedre del, så det er liksom ikke helt sånn; hey, du bor i LA du også -stikk over på en kaffe en dag da!
Vi har holdt oss utenfor Down Town der skyskraperne er og utenom det er det få bygg som er på mer enn 3 etasjer. Og grunnen til at jeg kaller det et område med flere byer er at man kjører gjennom "en by" for så å komme mer eller mindre ut i ødemarken før det materialiserer seg et nytt tettsted eller by.

Uansett. Dana Point er nok et litt "upper class" feriested. Husene her er enorme og det er tett i tett med beachhouses med privatstrender nedenfor. Men med det følger også velfriserte fellesområder, fine parkområder, bra butikker og lite søppel.
I dag har vi vært på Laguna Beach, 10 minutter kjøring nordover. Morsomme bølger og gøy med sand. Deilig med ferie og hele familien sammen.
Til lunsj spiste Jarle og jeg fisk. Måtte tenke hardt for å huske siste gang jeg spiste det. Vi har reist i lang tid nå og bare såvidt vært i leiligheten før vi flyttet ut. Så vi er midt i junkfoodmarerittland. Blir stort sett loffemat, syltetøy, pizza, hamburger, spaghetti. Kjenner det på magen, både inni og utenpå..

Store bølger er moro for store og små

Teodor vil helst leke i sanden og her har jeg gravd dem ned.

De likte det så godt at de bare ble liggende der og bygde slott på magene sine

Teo fikk pute og det var nesten umulig å få ham opp igjen

(fordi han ikke ville ut altså, ikke fordi han satt fast..)

Trening

I dag har jeg endelig fått en ordentlig tur. La ut i solnedgangen og kom akkurat 2km da veien sluttet. Valget: Ut på highway 1 der det ikke er lovlig for fotgjengere eller ned på den private stranden der bare rikingene får lov til å putte de velfriserte beina sine.
Å så deilig å skru Ipoden høyt på, løpe avgårde på stranden og overse ethvert blikk. Og gudene vet om jeg ble tilsnakket, jeg hørte ikke et kvekk. Men what a view!! Bred strand, hav så langt man kan se, mest sannsynlig et hus eller to som har vært i en Hollywoodfilm, løpe litt opp og ned for å unngå bølgeskvulp og solen som gikk ned mens jeg løp tilbake i motvind og  myk sand.
Kan ikke akkurat skryte av tiden jeg brukte på mila, men god og svett og med enda en fin opplevelse i baggasjen kom jeg lykkelig tilbake til hotellet.

Ferietrening og en bjørn eller to

Huff. I juli ble det både en hel uke uten trening, ikke akkurat super "mileage" å skryte av og noen skrale treningsforsøk rundt omkring i California.

Vi hadde kjørt langt opp i et fjellpass og overnattet i Mammoth Lake, en vakker liten fjellandsby som mest sannsynlig forandrer seg til et partyinferno vinterstid. Fikk litt sånn Hemsedalfølelse, bare at dette er mye større. Men da vi var der var det rolig og fredelig og badebassenget fristet både store og små. Mor så da sitt snitt til en liten løpetur. Fikk på meg alt utstyret og skrånet over parkeringsplassen og opp en liten skråning bort til veien. Og dermed var det gjort gitt. Pusten var rett og slett ikke til å kjenne igjen. Jeg peste og strevde og skjønte søren ikke hva som var på gang. Pulsen var såvidt oppe i 150, temperaturen ute rundt 20 grader, ingen brystsmerter eller andre indikasjoner på at noe skulle være galt, så hva var det som skjedde?? Det tok meg et par minutter å regne meg fram til at jeg var på løpetur tilsvarende tur på Galhøpiggen (2468m lærte jeg i geografien. Mommoth Lake viste 2480m på GPS`en). Va`kke særlig mye oksygen å få tak i for å si det sånn. Første halvdel av turen gikk nedover og det føltes slitsomt i 6:00 tempo (et tempo jeg ikke en gang varmer opp i lenger). Det var bare å snu. Orket såvidt å karre meg opp igjen til hotellet.

Neste løpeopplevelse var i Las Vegas. Ikke en dag under 40 grader og kroppen føles litt sånn kokt, eller steamet eller dampet. For selv om jeg skulle løpe i nedkjølet treningsrom var det nada å hente av krefter. Svetten rant og hver kilometer måtte påtvinges en vaklende kropp.

Et reiseprogram der man kjører 5 timer om dagen gjør det også vanskelig for en barnefamilie å presse inn trening, så sånn er det liksom bare med den saken.

Tilbake i Mammoth Lake, på veien hjem, møtte vi på denne frøkna med baby. Så da var liksom også litt av lysten på alenetur i området borte...

Ja, det er to bjørner!! Mor midt i bildet og minsten til høyre bak en grein.

Beklager bildekvaliteten, men jeg ofret en del for dette her. Jeg knakk tre negler, klemte meg opp gjennom takluka som jeg ikke klarte å åpne og skrapte opp både mage og rygg.

Så da har vi altså sett to bjørner, to klapperslanger og en sort enke.....



Hollywood og Santa Monica Beach

Vi spiste en over middels frokost, akkkurat som vi begynner å bli vant til og satte kursen mot Hollywood. Vi liker veldig lite å stå i kø, men parkerte i nærheten av Hollywood Boulevard og spaserte opp og ned denne. LA er vannvittig stort, det ville nok blitt regnet som flere byer i norsk standard. Det er flere sentre og STORE veier og flyplass (LAX) midt i byen. Vi måtte kjøre relativt langt før kjente gatenavn som Melrose, Venice og Sunset Boulevard kom til syne.
Vi orket ikke mer av kaoset enn noen timer i Boulevarden. Kan godt hende vi har gått glipp av masse spennende i byen, men for oss var det deilig med en fontene å løpe i og en benk å sitte på før vi valgte tivoli på stranden.

Vi fant en fontene i et kjøpesenter og der ble vi.

Behøver ikke være så fancy for at det skal være funksjonelt

Forstørrer man dette bildet ser man "Hollywood" skiltet i bakgrunnen

Frokosten kan godt være dyr når man venter så lenge

at barna spiser mer enn en gjennsnittlig voksen til barnepris

Litt manipulert bilde

Kan godt ha dette på veggen

Familien Hildrum på Santa Monica Beach

Klar til avgang

Veldig stolt, spent og glad langt der oppe i luften