Jeg besto!

Jeeyy!
I august var jeg på 24 timers kurs i Bodypump. Jobber som instruktør på 14. året og SATS valgte i mars i år å ta inn LesMills konsepter med Bodypump som et styrkealternativ til våre først Styrketimer og senere Powertimer.
Så da var det bare å henge seg på. Trente denne timen stort sett to ganger i uka i hele USA-perioden (for nye lesere kan nevnes at vi bodde rett sør for San Francisco i 7 måneder fram til aug i år, derfor Golden Gate bridge etc på bloggen).
For å bli sertifisert må man filme seg selv mens man underviser timen, med minst 5 deltakere og uten å pause filmen eller sette sammen flere deler. Man blir så vurdert ut i fra om man har lært seg timen utenat og kan koreografien (timen er videostyrt og man skal gjøre 100% det samme som er i programmet), man skal time alle beveglser til musikken, gjøre alle øvelsene helt korrekt (noe SATS instruktører har hatt litt problemer med da vi på Styrke og Power utførte øvelsene og instruerte dem litt anderledes enn LesMills gjør), man skal fortelle korrekt hva man gjør og hva som skjer og helst ha litt magic på timen også. Uhhhhh

Filmingen var forferdelig, hater å stå foran kamera.
For vel en uke siden fikk jeg endelig streamet filmen over til LesMills, 2 dager før fristen for innsending gikk ut.
Pulsen økte drastisk da jeg allerede etter 6 dager fikk mail tilbake. Men som jeg allerede har fortalt så kom det godt nytt i inboxen. Så nå er jeg sertifisert og kan ha bodypumptimer hvor som helst i hele verden. Så hvis det blir tur tilbake til USA så kan jeg ta meg en liten bijobb :) Vi får se

Utfordring på hjemveien

Som den utslitte og tidssammenklemte nåtidskvinnen jeg er, har jeg forstått at disse transportetappene er gull verdt. Og for min del er det turene hjem fra jobb som kan fylles opp med forskjellige aktiviteter. Til jobb når man begynner kl 8 er liksom ikke like festlig, da må jeg ha tid til å dusje på jobb og såå tidlig orker jeg ikke stikke hjemmefra. Antall treningsøkter generelt i uka blir begrenset grunnet familieaktiviteter og en bedre halvpart som også vil ha sin andel av de dyrbare ettermiddagstimene. Det hjelper jo ikke på at jeg også har ettermiddags- og nattevakter slik at antall ettermiddager å velge mellom krymper. (Heldigvis får jeg stort sett trent før vakt).

Men turene hjem fra jobb altså. Nøyaktig 5,0km fra dør til dør. Har hatt noen turer med en ekstra sløyfe oppe ved Aker før jeg har vendt nesa hjem. Men i dag hadde jeg dårlig tid. Fellesmiddag med familiene Fresk-Kristiansen og Vikesund-Jensen (kompisene til Fredrik med familier) startet halv fem og det er som nevnt ltt godt med en dusj før man menger seg med den gemene hop. Fant derfor ut at jeg skulle løpe fort. For meg er alt raskere enn 5:30 per kilometer fort, så ambisjonene var ikke så høye. Med musikk på øret og Endomondodama som fortalte hvor fort det gikk per kilometer var det ganske gøy å pushe på. Var hjemme på 25.15min, snittfart på 5:03. Kjempefornøyd jeg, og absolutt noe som frister til gjentagelse. Må jo være en OK måte å få litt tempo i beina på også, eller?

Andre forslag til hva jeg kan finne på på 5kilometer?

Fakkeltog på Vålerenga

Dette er en utrolig hyggelig tradisjon. Hvert år møtes små og store Vålerengaborgere, venner, familie og andre patrioter opp til denne hyggelige adventsfeiringen. I år var det behagelig 9 varme grader mot fjorårets -20.. Hele toget fram til tenning av julegranen var rett og slett kjempeflott og en komfortabel vandring blant småhus, skole og kirke. Regndråper og antydning til storm gjorde allikevel ventetiden på godteposene til en utfordring -for de voksne. For dette syntes barna var helt greit, for nissen, og det han har i sekken, er verdt å vente på!

Dette er Fredrik med kompisene Arvid og Jakob.

Teodor med nisselue ytterst til høyre

I toget fikk de voksne holde faklene

Det blir ikke nok tid i hverdagen til så mye blogging som jeg vil, men nå har jeg ihvertfall funnet ut hvordan jeg kan sende Iphonebilder direkte til bloggen, så nå tror jeg at jeg kan blogge direkte fra den -selv om det ikke er så morsomt å skrive lange tekster på telefonen. Stavekontrollen på Iphone er jo noe for seg selv også, noe Iphone-eiere sikkert skjønner.

På fredag hadde vi (jentene på jobben og spesielt de jentene jeg jobbet med i fjor, Sara og Marte) invitert oss selv til årlig julefest hos overlegen på avdelingen vår. Skal ikke gå noe mer i dybden på dette, men tradisjonen tro sabler vi champagneflasker på disse festene. Og det er moro og det er det jeg skal vise bilde av. Fram til i fjor trodde jeg sabling betø å slå av korken. Jeg har forstått og erfart at det er hele tuten som sables av og i år gikk det på første forsøk. Sabla moro altså -og bør forsøkes.

Vi har gjort dette med en diger samekniv.

Trening

Jeg har allerede nevnt at det er både adventstid og at det har vært godt og varmt i hovedstaden i dag. I tillegg varmet solen fra skyfri himmel i mange timer på formiddagen. Jarle tok med gutta på lekeplassen og jeg fikk en fantastisk løpetur opp på Norstrand og Ekeberg. Nå er det flere som har snakket så mye om Solveien på Nååårstrand, så i dag benyttet jeg anledningen. På kartet var det lettest å komme dit via Kongsveien fra Gamlebyen og det betø også litt nedover som oppvarming. Men så kom det stigning gitt. Ikke det at Kongsveien er så sinnsykt bratt, men det er jeeevn stigning leeeenge. Og det er smalt og i grunn ingenting som skjer. 500 meter mellom hver sving. Men ikke en sjel sett bort fra meg, ås det var god plass på smalt fortøy, og for en vy!!! Sola i ansiktet, musikk fra telefonen, dama på Endomondo som fortalte hvor sakte det gikk ;) og alt var bare så deilig perfekt. Ut i Solveien økte antall kvadratmeter per hus seg til sikkert 300 kvad i snitt, men det fineste var noen store, flotte, hvite herskapshus med grønne plener som strakte seg rett ut mot Oslofjorden der nede på andre siden av Mosseveien. Få biler og sol gjorde dette til noen perler av noen bolighus.

Men det er bare å innse at våre barn hadde blitt noen hakkekyllinger av å bo der oppe. Bilparken så like dyr ut som husene og den 11 år gamle Passaten vår der Teodor har dratt løs døra på hanskerommet, hengt i vindusviskeren på bakruta til den ikke virker mer og fuglene har skiti på lakken hele sommeren så den har etset bort ville gjort det vanskelig å være Hildrumgutt på Nååårstrand.

Ække så fine på det vi. Vålerenga er liksom akkurat passe for nå.

Løpeturen endte på 12,5km i rolig tempo. Pulsbeltet lå igjen hjemme, så her var det den gode følelsen som styrte farta.

Tips utbes om Endomondo

Langt mellom bloggeslagene, men sånn kan det bli i en hektisk småbarnshverdag. Det har kanskje ikke vært de store tingene å skrive om. Ikke at jeg generelt blogger om så store ting, men det har vært MYE hverdag.

I helgen har jeg hatt vakt. Begynte ut med tilstedevakt fredag og hjemmevakt til 10 lørdag. 24 timer fri før vakt søndag og hjemmevakt nå fram til jeg skal på jobb i morgen tidlig klokka 8. Jeg må være tilgjengelig på telefon og kunne komme inn på 30 minutter.
Så hvordan få til trening da? Og hva gjør resten av familien når mor er borte hele dagen?
Jarle tok med gutta til Drøbak og med middag og kino der ute ville de ikke komme hjem før klokka 20. Og jeg hadde tilstedevakt til 18...
Duket for langtur, tenkte jeg. Men vakttelefonen?

Fullt utstyrt med ullundertøy og vannavstøtende jakke og tights la jeg i vei, med vakttelefon i den ene hånda, Garminklokka på samme arm, IPhonen med musikk og så har jeg lastet ned Endomondo. Et program som logger løperuta, fart og som sier i fra hver kilometer hvor lang tid det har gått og farta på siste kilometer.
Så var det å starte Garminklokka (ville sammenlikne de to for å se om de målte samme avstand), starte Endomondo og holde vakttelefonen slik at jeg ville kjenne om den vibrerte og Iphonen i baklomma.
En stund vurderte jeg å løpe med det originale hodesettet slik at de kunne bruke min telefon istedenfor vakttlf og at jeg kunne svare underveis. Men hallo, å løpe med 160 i puls og svare på spørsmål om dårlige pasienter ble litt vel sært, selv for meg. Så da telefonen ringte, et sted på Nordstrand, stoppet jeg pent opp og svarte på spørsmål før jeg løp videre. Hadde også planlagt at jeg kunne praie en taxi om jeg måtte rykke ut (sjelden).
I lett yr har jeg underveis klart å stoppe Garminen mens jeg tørket av den. Det gikk i følge Endomondo ca 500meter før jeg oppdaget det. Fint med dobbeltlogg altså.

16 deilige kilometre ble tilbakelagt i bedagelig tempo. Opp Ekebergskrenten, forbi Nordstrand og snudde et sted etter Sæter. Lett yr i luften, fin temp, tåke på vei opp, men fantastisk utsikt over Oslo by i vintermørket og opplyst av millioner av lys på vei ned. Liker godt den ruta og den fine byen vår.

Nå nyter jeg søndagskvelden med et lass på tallerkenen med lasagne fra i går og salat med masse rømme. For nå trengs det påfyll. Det er så digg å kunne spise så masse (matmons, godtemons, sukkertann og you name it...)  uten å ha et kvekk av dårlig samvittighet :o)


Og så til spørsmålene jeg sitter igjen med etter min første tur med Endomondo:

Hvordan få loggen over på bloggen?
Kan man få den til å si i fra hver 2. kilometer ikke hver eneste?
Andre tips for hvordan man kan ha glede av endomondo?
Hva slags pulsbelte passer til og hvor får jeg kjøpt det?

Og der dalte det en kjempepose med Laban juleseigmenn ned i fanget mitt fra svigernissene i Drøbak. Den får nok bein å gå på lenge før det blir lørdag igjen. Nam, nam.

Novemberhelg 2011

Mørk, mørkere, mørkere og mørkere skal det bli.
Men nå har jeg egentlig kommet til at det er litt koselig jeg også. Jeg tenner stearinlys i alle kroker så fort klokka nærmer seg 17 og når det ikke er kaldere enn det er nå så er det jo bare deilig å komme seg ut med stor vinterjakke på.
Det er klart jeg er misunnelig på mamma som er på Canariøyene og den mellomste søsteren min og mannen som skal til Sør-Amerika om kort tid for å bli stjerner (mer om det får komme når jeg får høre mer..). Men vi har ingen umiddelbare planer (eller tid) til sol og kos, så da får man gjøre det beste ut av det her i gamlelandet.

Av alle ting har jeg begynt å forberede til jul!! Var på ikea for et par uker siden og der var det selvfølgelig full jul allerede. Har kjøpt inn noen stjerner, lys, hjerter og annet krims og krams som skal opp 1. desember. og pepperkakedeig selvfølgelig. I år skal vi lage landsby...

Den milde temperaturen gjør det fint å trene ute. Men så skal man ha tid til å trene også da. Siste uka har således vært hektisk, men har fått lagt inn transportturer som Anna så fint kaller det. Altså løping til eller fra jobb, eller andre transportruter der man må flytte seg i løpet av uka. Har bare 5km fra jobb og hjem og utforsker nå andre ruter enn straka vegen for å få inn litt "mileage". Turene forrige uke gikk begge i fantastisk ettermiddagssol og turen uten sekk gikk også relativt fort, snittfart på 5:10 -raskt for å være meg. Sekk er noe herk.

Ellers  har jeg vært med Kristina et par ganger denne uka. Hilste på henne første gang på Kriminologi grunnfag (DET er lenge siden det), så ble vi kollegaer på SATS (og det er vi enda) og så studerte vi begge medisin i Oslo og er således kollegaer x2.
På lørdag tok vi med min minste på 4 og hennes eldste på 3 og dro på trening på SATS Storo. Gutta løp rett inn i miniSATS og frydet seg større over å være på "treninga". Kristina og jeg følte på luksusen over å være deltager på time, på en lørdag -uten barn, og kjenne svetten renne nedover ryggen.
Gutta var noen engler på kafe også og ble belønnet med brødskive med leverpostei og sjokoladekake til dessert. Kostelige da de gliste mot kameraet med sjokolade både her og der.

Etter inntak av ny energi dro vi bort til den nye G-Max sportsbutikken over veien. Der er det nemlig et klatretårn med tilhørende raskeste vei ned gjennom nettverk av gummibånd. Teodor og Markus utfordret skjebnen og forsøkte både rumpa først og hodet først, lag etter lag nedover. Dette kan nesten ikke beskrives, men har du en tasseladd som liker litt action (og du trenger å handle sportsklær i barneavdelingen) så er virkelig dette noe å anbefale. Gutta var nesten like svette som vi var etter treningstimen.

Kikker man litt i bakgrunnen ser man nettene som man kan falle gjennom (og der tempoet kan bli høyt om man treffer "hullene" med samlede ben.

En lykkelig Teodor oppe til venstre

Filming av Bodypumptime

For de uinnvidde jobber jeg også på SATS. Det har jeg gjort i snart 14 år nå. Gjennom studietiden hadde jeg opptil 7 faste timer i uka, men nå er jeg nede i beskjedne 1 time i uka. Jeg elsker å instruere. Det er givende å forsøke å motivere kundene til å ta de siste repetisjonene som de egentlig ikke orker.
Jeg har èn Bodypumptime i uka. Konseptet er nytt på SATS, men har eksistert i relativt lik form siden 1991. Konseptet er fra New Zealand og er en utholdende styrketime med mange repetisjoner og lite pauser. Man blir "hverdagssterk" og det er gøy.

Jeg var tidligere i høst på et 24 timers kurs som man må bestå for å få lov til å instruere timen. Videre må man innen 3 måneder etter avsluttet kurs filme en time og sende den inn for godkjenning. Datoen for siste innsendingsmulighet nærmer seg og det var på tide å krype til korset.
Åhhh, som jeg hatet underveis. Det føltes som å holde en time jeg ikke var helt forberedt til. Pulsen lå sikkert i snitt på 170 og det bzzzet i hodet gjennom hele timen og jeg hadde alt fokus på meg selv og alt jeg skulle si og ikke si. Og jeg som egentlig synes dette er så gøy! Kan ikke huske om jeg hadde øyekontakt med noen underveis en eneste gang.
Har enda ikke orket å se gjennom filmen, men det spørs nok om jeg ikke må filme en runde til..

Takk til Pål som hjalp meg med stativ til kameraet og innstilling så jeg kom meg i gang på tiden og til Diana som ga meg tilbakemelding og støtte før, under og etter timen :o)

Lørdag i skogen

Mye snørr og gørr og hosting for tiden, men lørdagen ble en fin dag der jeg først fikk med meg en super Powerstep på SATS Storo. Har vært på timen mange ganger, men aldri med den instruktøren. Hun gjorde enkle, harde øvelser og var i god form selv. I tillegg hadde jeg på tunge vekter og er stølere i dag enn jeg har vært på lenge! Deilig!

Men det var bare starten på treninga for dagen. Vi pakket med oss dyner og klær og dro opp til Jarles søster Astri med familie som bor på Skullerud. Gøy for ungene å henge sammen og fint for oss voksne å henge sammen og være litt sosial når man egentlig ikke har så mye energi til overs.
Og på toppen passet Astri gutta våre (i tillegg til sine to egne små) mens Jarle og jeg fikk oss en løpetur i lysløypa.

Fin temp ute. Har skaffet meg en kjempedeilig tynn ullgenser fra Nike som jeg kommer til å bo i. Tynn løpejakke over og lue på toppen.
Det var allerede mørkt da vi la av gårde og da jeg egentlig hadde lyst til å løpe mot venstre ved Skullerud skole til Rustadsaga var det liksom ikke noe alternativ da lysene mente at vi måtte ta turen ut til høyre. Så lenge det svinger tilbake mot venstre og Nøklevann etterhvert så er det vel greit tenkte jeg. Og etter en stund kom vi inn på løypa rundt Nøklevann og jeg var igjen på kjent vei (fikk etterpå vite at dette første øyeblikket med gjenkjennelse var av havnehagen ved dette dødens hus ved Rustadsaga.. Godt jeg ikke var alene..).
Vi fulgte veien en stund, men så ble det mørkt igjen gitt, ihvertfall langs veien, og lyset, det fortsatte ut i sumpen.. Ja men, nå som det var så enkelt og greit! Så da ble det hopping og listing og klatring og plumping og skliing og lavt tempo en drøy kilometer, tenker jeg og da vi igjen kom ut på en vei var det ikke en vei jeg hadde sett før. Sto litt rådville før det kom en dame løpende som heldigvis visste hvilken vei vi skulle.
Tilbake på veien rundt Nøklevann var det heldigvis lys hele veien rundt og vi endte på litt over 11 kilometer på godt over timen.
Merker godt at det ikke blir like mye løping som før. Tempoet går ned. Men det føles fantastisk godt å løpe og kjenne at beina fungerer og er seige og det er definitivt det viktigste.

Gjennomsvett, varm dusj, lasagne og rødvin.
Det gode liv.