Jeg reiser alene

Da jeg var 9 år flyttet pappa sørover til Lyngdal, der han kommer fra, og jeg ble et pendlebarn. Første årene gikk det i fly til Lista (ofte bare jeg, en flyvertinne og kapteinen), senere til Kristiansand og da jeg ble 12 gikk vi over til tog.
Husker min 126. flytur. Satt helt foran med en sånn "jeg reiser alene" pose på magen. Husker jeg syntes det var såå pinlig. Og så kom det en flyvertinne og knep meg litt i kinnet og spurte om det var min første gang alene... Daaa

Og så kom det en lang periode der jeg aldri reiste alene. Tok fly fram og tilbae fra Storslett til Tromsø en gang i løpet av turnus, men det teller nesten ikke som utflukt på egenhånd. Flyplassen på Storslett er bare et stort rom og man henter baggasjen sin på en tralle i et lite rom ved utgangen mot flystripa. Ikke særlig store tankevirksomheten som skulle til.
Men i dag skulle mor virkelig settes på prøve. Flyplassene i San Francisco og i New York er litt anderledes dimensjonert for å si det sånn. Fra terminal 3 til terminal 8...
Følte meg litt lost der jeg sto med kofferten min i ankomsthallen på JFK. Hvordan kommer jeg meg til Manhatten? Hvor er hotellet? Hvor er jeg? Men naken kvinne lærer fort å spinne. Infoskranken var en fryd. Gul taxi, si nei til alle andre, flat rate på 52 dollar, take care.

Nå er jeg inlosjert på et superhipt hotell. Det er Silje, kjæresten til svigerbror Vegard, som er hjernen bak hotellet. Silje og Ingvild har kommet allerede, men for dem er klokka 6 om morgenen og jeg har ikke tenkt til å banke på der. Anna skulle egentlig komme noen timer før meg. Mitt fly hentet inn tapt tid og landet i rute. Anna ringte for en time siden og hadde akkurat landet. Stakkars... Godt vi har en dag å avklimatisere oss på før vi skal løpe.
Det har regnet kraftig i dag, derfor forsinkelsene. Nå er det varmt og fuktig ute, men en fantastisk stemning. Folk smiler og koser seg, og det gjør jeg også.

Bilder kommer, må bare opp på takterrassen først ;o)