A run in the Park

Ingen god natt, magen full av sommerfugler (eller i hodet selvfølgelig, det er jo der de egentlig svirrer rundt). Sju var vi på plass ved Central Park og ingen tvil om at ting var på gang. Det formelig strømmet på av kvinner i alskens former og farger. Lummert og varmt på morgenkvisten og vi entret parken for å ta målområdet i øyesyn.

Dette var midt første løp (sett bort fra Sentrumsløpet en gang da jeg var rundt 12år) og lett skjelven i bena observerte vi lett bakke inn mot målstreken, en uendelig rekke doer, scene for seremoni og premieutdeling og baggasjeområde. Anna beordret oss alle på do før køen ble for lang og pose med vann, frukt og tørr t-skjorte ble plassert i innhengning. Hang meg på Anna for lett oppvarming og var etter det klar for dorunde nr 2. Og da skjønte jeg plutselig hvorfor en dokø kan ta en halvtime. Det var plutselig en million damer som skulle tisse på en gang. Men de 100 meterne med kø gikk overraskende fort og med Garmin på armen kunne jeg observere en "do-puls" på 133.... og det etter 15 minutter i kø. Det var ikke på grunn av tøffe aktiviteter på do, men en kropp full av adrenalin og gele.

På startstreken kunne jeg nesten ikke kjenne bena mine, noe som var en någet spesiell følelse de første par hundre meterne. Med nr 2362 på brystet startet jeg ganske langt framme og det var ingen knuffing og totalt sett lå jeg i riktig gruppe med folk som stort sett løp like fort som meg. Hørte på Anna hva gjaldt starten og holdt igjen litt. Kjente at jeg fort kunne blitt revet med da 12km/t plutselig ikke kjentes raskt i det hele tatt.
Og ja, løypa er kupert. Det var flere ikke veldig bratte, men ganske lange oppoverbakker. Men dertilhørende nedoverbakker som gjorde at man til tider kunne sette opp farta litt.
Etter rundt 4 km var jeg god og varm. Observerte en svettefilm over ansiktet og kjente det begynte å bli varmt i hodet. Drakk litt vann på 5km og fortsatte å løpe. Var ikke så tung i pusten, men det kjentes ut som varmen og fuktigheten tynget kroppen godt ned mot bakken. Kroppen føltes tung og det var definitivt ingen svevende følelse å finne i bena i dag.
Vel i mål glemte jeg å trykke av tiden på Garminklokka, og det sier litt om at hodet ikke var helt tilstede.
Kom i mål på helt akseptable 54.20
Snittpuls på 179 sier noe om at det ikke var så mye mer å hente. Pulsen føyk i været i første bakke og ble der. Kom på 1254. plass av nærmere 5000 damer og er strålende fornøyd :o)

Anna, jeg, Silje og Ingvild

Alle i mål og glade jenter, ja

Ingen negativ splitt (raskere siste halvdel enn første)

Nå drikker vi champis på rommet og gjør oss klare for feiring!

Oppi alt dette har Jarle ringt fra California for å fortelle at det har skjedd en liten ulykke igjen. Ingen død og alt blir bra denne gangen også, men Teodor er på akuttmottaket med stort kutt over øyet etter å ha snublet og truffet køyesenga... Om noen minutter skal han i narkose for å sy. Ikke så gøy å være langt borte fra gullene da..