Om meg

Bildet mitt
Vålerenga, Oslo, Norway
Jeg er en aktiv småbarnsmor med full jobb, 2 gutter på 4 og 6 år, instruktør på SATS og en ganske fersk interesse for løping. Begynte bloggelivet da vi var 7 måneder i USA i 2011 og skrev små reisebrev hjem. Liker å blogge og nå blir det mest om trening, men litt blir det også om hverdagsliv, mat, Osen og nytt landsted og ting jeg tilfeldigvis ønsker å kommentere. Min mail: ingunnmosshildrum@hotmail.com

tirsdag 21. juni 2011

Leve mens man gjør det

Fikk en mail fra Silje, min beste venninne, om at det på fredag var en fatal ulykke i Oslo. Det tok litt tid før jeg koblet et vg.no oppslag med hendelsen, men så sank det inn med full tyngde.
En ung mann hadde visselig vært ute med noen kamerater en fredags kveld og skulle fra et sted til et annet. Midt på Bislett, utenfor Store Stå, ble Einar regelrett likvidert av et skudd mot hodet! Etter hva jeg har skjønt via media tror man han har vært på feil sted til feil tid. Kanskje en smule pågående å åpne bildøra på en sivil bil, men dog ikke en handling man forventer å bote med livet for. I hvert fall ikke i Norge! Det er jo helt meningsløst.

Einar var en barndomsvenn av Bent, mannen til Silje. De har hele veien vært en stor vennegjeng fra Nesøya som har holdt sammen fra de var små gjennom julebord, bursdagsfester, fredagspils, Melodi Grand Prixfester, bryllup og nå en begravelse. Det er så trist. Både Jarle og jeg har møtt Einar flere ganger. Kan ikke si jeg kjenner ham personlig, men han var bordkavaleren min på Siljes siste bursdagsfest. 
Det er bare kjempetrist og vi tenker på familien, vennene og de som var vitner til det hele.

Bildet er lånt fra VG, tatt av Jarle Brenna

For meg er dette en påminnelse om hvor skjørt livet er. Og som pappa sier "man vet ikke hva morgendagen bringer, og godt er det!"
Jeg tenker også på at det i jentegjengen i Oslo har vært minst en forelder hos hver som har hatt en potensielt dødelig sykdom. Noen har allerede mistet noen.
Det er dessverre ikke sånn at alle vi kjenner vil leve til de er 80-90år.
Vi må huske å leve mens vi gjør det.

2 kommentarer:

Nina sa...

Det var en tragisk hendelse som hendte natt til lørdag. Og det er ekkelt å tenke på at jeg var der i kort tid i forveien, på vei hjem. Det kunnet hendt hvem som helst. En skal være takknemlig for hver dag en får sammen med de en er glad i.

Kondolerer..

Anna sa...

Æsj da, hele hendelsen var trist og tragisk og blir enda værre når det er noen man vet hvem er. Skal klemme de kjære her hjemme litt ekstra hardt idag!