Parken

Parken har vært flittig brukt de siste ukene. Det er mer enn èn park her, men parken vår heter Burgess park og ligger to kvartaler bort. Den er stor og fin, har offentlige grillområder med benker, lekeplass, tennisbaner, stor baseballbane å leke på, andedam, badeanlegg og treningsanlegg.
Når man er sliten av å plukke perler som har falt på gulvet eller irritert når noen maler på klærne sine og vaskemaskin må betales for i fellesvaskeriet i huset ved siden av, er det godt å ha parken i nærheten og slippe løs galematiasene på gresset. Der kan de brøle, løpe og klatre som de vil.

I parken møter man på mye rart, i hvert fall når man bruker noen timer der hver dag. Vi har fått god oversikt over de hjemløse som har tilhold i nærheten, vi vet hvem av dem som jobber på gamleheimen som er flinkest til å ta med beboere ut, hvem som liker best å trene i barings, hvem som begynner å snakke med alle og som selvfølgelig vet alt om turen vår og vi begynner visst, trist nok, å bli lei av lekeapparatene og barna vil utforske ny park...
Men det vil jo ikke jeg. For vi har møtt Christine med to gutter på snart 5 og nylig 1 år. Første gang vi snakket med dem tok det 5 sekunder før Fredrik og Jimmi hadde funnet ut at begge likte å slåss, løpe og hyle. Teodor elsker vognen til lille John som er full av morsomme leker, kjeks og andre ting som kan utforskes. Christine har vist seg å være treningsnarkoman og løper maraton hver 8 uke!! Mannen jobber masse så hun må legge opp løpet med to barn -impressiv. Om morgenen må begge ut i joggevognen og så løper hun mellom 10 og 12 miles, mandag til torsdag (x med 1,6 så får du km). Fredag og søndag er løpefri og på lørdag løper hun 23 miles. I tillegg bruker hun "nap-time" og stilleleketiden til styrketrening. Så det viser vel at det går an om man vil. Har selv brukt masse dårlige unnskyldninger for ikke å trene regelmessig de siste årene, så kaaald, så møøørkt, barna vil ikke kle på seeeg, ingen timer på SATS jeg har lyst til å trene nåååååå, liker ikke å joggeee, nei, nå er det for sent og jeg orker ikkeeee. Noen som har hatt liknende tanker? Men trening skal jeg skrive mer om senere, nå er det park.
Christine har blitt "amerikaneren min", når jeg lurer på hva slags kjeks som har minst sukker og smaker best, hvor man får kjøpt grovmel (for det har de ikke i butikken her, ikke grovbrød heller), hvor finner man klippemaskin, miksmaster (brant i stykker den vi hadde da jeg skulle bake cookies) osv. Hun er også et levende leksikon på hva man kan finne på med barn i en omkrets på 1 time med bil og har også stålkontroll på alt av lege- og tannlegehjelp, vaksinasjoner osv. Det siste grunnet 1 åringen som har hemofili -en blødersykdom som gjør at han ikke slutter å blø om han slår seg. Og denne dame er kul, hun gir guttungen infusjoner i en veneport på brystkassa annenhver dag, så slipper hun alle dagene på sykehus. I tillegg drar hun størsteguttens albue tilbake på plass hver gang den går ut av ledd.
De to siste dagene har de ikke vært der og Fredrik kom til meg i dag og spurte: hva kan han klare å finne på som er morsommere enn å leke med meg? Ingenting i veien med selvtilliten i hvert fall.

I parken er det også kjempefint å sykle, her er Teodor i farta på sparkesykkel (som han har fått av Jimmi)

Og andedammen