Fredag og litt filosofi

Noen fredager er mer avslappende enn andre. I dag er det en sånn ikke avslappende en. Minsten stupte i seng til slutt, før tacoen og nå har Jarle gått ut for å ta en fredagspils. Fredrik og jeg sitter i sofaen, jeg blogger og Fredrik spiller DS. Roen har endelig senket seg. Henter nok snart fram isen også.

I løpet av tiden her i Menlo Park/Stanford har jeg gjort en del observasjoner. Blant annet at det er veldig få tjukke mennesker her i forhold til hva jeg hadde ventet meg. Har tenkt på forskjellige forklaringsmodeller.
Folk her i området er rike. Vi bor midt i Silicon Valley og byen bortenfor oss igjen, Atherton, har høyeste gjennomsnittsinntekt per innbygger i Amerika. Og med høy inntekt kommer ønsket om å vise at man har penger. Store hus, store biler, pene klær, barna på gode skoler og mødrene bruker tiden sin på trening (her i omsådet er det yoga og løping som er greia), charity og shopping.
På skolen leverer halvparten av mammaene barna ikledd treningsklær og er klare for dagens første økt. Det er flatt og fint her og de jogger rundt med de minste barna i joggevogner. Løping virker å være den store greia her. Mye Garmin, hodetelefoner og annet fjongt løpeutstyr flagrer forbi uansett hvor man er. Og jo mer penger man har, jo mindre gjør man selv av hverdagslige sysler. "Alle" har gartnere, nannyer som passer barn og handler og vaskehjelp.

Så er det videre til shopping. Og la oss si at jeg er en av få med ponytail. Her er det høy hårføring og pene negler som gjelder. Vi har noen butikker her i sentrum av Menlo Park og så et stort senter lenger bort på El Camino Real (hovedgata gjennom området) med enkeltstående butikker, Bloomingdale, Macys og et par til jeg ikke husker navnet på en gang. Der er det mye fancy klær ute og går. Klær, vesker, briller etc er rimeligere i Norge, men forholdsvis er treningstøy kjempedyrt her og det sier også noe om hva som prioriteres her. Var innom en sportsklesbutikk i går og de hadde løpe- og yogaklær. Yogabukser og overdeler var linet bortover i uendelige modeller og farger. Her skulle det godt gjøres å velge samme som naboen har. Og prisene var sånn at dersom jeg hadde vært i Norge ville jeg snudd og kanskje ønsket meg noe til jul i stedet.

Og charity er jo et helt kapittel for seg. Jeg har ikke satt meg så veldig godt inn i det enda så jeg får fylle på etterhvert.
Jarle fortalte at de på en skole her som er gratis selvfølgelig tar i mot pengegaver fra foreldre og andre velgjørere. Og måten de klarer å jobbe opp summene på er ved å en gang i året gi ut et hefte der den som har donert mest penger får navnet sitt skrevet over en hel side av gull. Den som har gitt nest mest får en hel side av sølv og så har du sånne som oss, (stakkarer i ulønna permisjon ;o) ) som ikke har mulighet til å gi fra seg penger som ramses opp bakerst i heftet.
Det er også en oversikt over hvor mange timer med frivillig arbeid den enkelte har lagt inn i skolen. Ganske sykt synes jeg. Jeg bare tenker på om vi hadde valgt å bo her for en enda lenger periode. Da måtte jeg ha jobbet, barna gått fullt på skole og barnehage. Hadde ikke blitt mange timene til frivillig arbeid da. Og barna måtte kommet på skolen og sett familien på trykk bakerst i heftet. Skille her mellom fattig og rik er så vanvittig mye større enn i Norge. De fattige jobber, sliter, spiser dårlig mat, går på dårligere skoler med mer kriminalitet, mens de rike og vellykkede sitter hjemme og filer negler, trener og soler seg, spiser sushi og jobber frivillig på biblioteket eller hva som helst for å oppnå kred.

En annen forklaring på alle disse slanke menneskene kommer også fra midlene de har til rådighet. Å kjøpe billig juice med masse sukker koster 1 dollar for en gallon (3,78 l) mens Minute Maid koster 8 dollar. Frukt og grønnsaker er dyrt, rent kjøtt og fisk er dyrt, grovbrød er dyrt (har endelig funnet et brød med rug på Safeway, et minibrød til 25 kr). Og da sier det seg selv at de bemidlede har flere muligheter enn de litt dårligere stilte. Det som er rimelig er ferdigfritert mat, masse flytende ost på ferdiglaget, donuts, blandingprodukter og yoghurter/juicebokser etc med MASSE sukker.

En siste forklaring er at det rett og slett ikke bor så mange amerikanere her. Palo Alto består stort sett av tilreisende som studerer, tar doktorgrader eller jobber på Stanford. Det er nesten ikke et farget menneske her (mange hispanicks -Mexicanere), og helt utrolig mange asiater. Så grunnlaget for noen som helst slags forskning på fenomenet er nok fåfengt.
Men underlig, det er det.